Brian Eno – The Ship (Warp cd, 2016)

1) The Ship; 2) Fickle Sun (I); 3) Fickle Sun (II): The Hour Is Thin; 4) Fickle Sun (III): I’m Set Free

Opprinnelig var The Ship tiltenkt å være et nytt album i Enos etter hvert lange rekke av installasjonsalbum, det vil si musikk han laget til forskjellige utstillinger og innstallasjoner. Utgivelsene inneholdt stort sett ambiente øvelser, og tilgang til disse på fysisk format var stort sett begrenset til salg på utstillingene hvor musikken ble spilt.

The Ship endte imidlertid opp som et ordinært soloalbum, og platen ble faktisk en liten suksess, og krabbet inn på de nedre regioner av topp 30 i UK. At musikken endte som et tradisjonelt studioalbum skyldtes at han oppdaget nye sider ved stemmen sin. Etter som alderen hadde seget på hadde han fått et dypere register, samt at de lyseste tonene var historie. Han så for seg at den «nye» stemmen ville gjøre seg godt i materialet som var forberedt til The Ship. Tittelen henspeilte på Titanics forlis. Skipet, som var ment å representere menneskehetens endlige seier over elementene – den kunne jo ikke synke – ble en historisk katastrofe, med tap av mangfoldige menneskeliv som følge av arronganse og overdreven tro på egen kunnskap. Historien om Titantic var like aktuell i 2016, når menneskeheten raste frem over kloden med minimal respekt for hverandre, klima og natur.

Musikken var en særegen kombinasjon av ambient og skrudd popmusikk. Eno trakk opp fengslende lydmalerier, som han tilførte sangmelodier. Teksten på det 21 minutter lange tittelsporet var konstruert av en algoritme, som tok utgangspunkt i setninger og uttalelser fra en overlevendes fortelling fra forliset, samt fra franske griseviser fra første verdenskrig. Forstå det den som kan! Resultatet var i hvert fall besnærende. Den dype stemmen var elektronisk prosessert, og undret seg over tingenes tilstand over et hav av elektroniske effekter. Musikken beveget seg sakte frem på atonale, metalliske klanger og skurrende stemninger, gotiske elementer av synth, keyboards og diverse elektronikk. Sammen med stemmen til Eno og fragementer av snakkende stemmer i dypet av lydbildet (på havets dyp?) skapte the Ship en tiltrekkende og samtidig klaustrofobisk og mørk stemning.

Resten av albumet bestod av den tredelte Fickle Sun, hvor første del var den klart lengste, med sine 18 minutter. Fickle Sun (I) var et ganske annet beist enn The Ship, og vugget seg sakte frem mot en støyende, orkestral forløsning midtveis, før det kom et langt pastoralt parti, med en patosfylt Eno messende «all the boys are going down». Deretter falt musikken inn seg selv og skled sakte ut mellom fingerene på omgivelsene. Det var nydelig gjort, og resultat var en flott kompanjong til tittelsporet.

Fickle Sun (II) inneholdt snaut tre minutters resiteringen av tekst og piano. Teksten ble lest av den britiske skuespilleren og komikeren Peter Serafinowicz, viss stemme sendte tankene til britiske hager i sol en varm august ettermiddag, med tekstens tunge alvor hengende som en skygge over hyggen. Fickle Sun (II) gikk rett over i Fickle Sun (III), som var en versjon av Lou Reeds I´m Set Free.

Versjonen av I’m Set Free lignet Lou Reeds original, men hadde også linjer til Enos fantastiske første soloalbum. Det ble en usedvanlig coverversjon, full av ømhet, og nydelig arrangert med gitarer, synther, fiolin og gitar. Eno fikk hjelp av Leo Abrahams og Jon Hopkins, som han samarbeidet med titt og ofte på sine Warp-utgivelser. Det ble en verdig hyllest til Lou Reed, som var en stor inspirasjonskilde for den unge Brian Eno.

Rating: 9/10