Black Flag – Loose Nut (SST LP, 1985)

1) Loose Nut; 2) Bastard In Love; 3) Annihilate This Week; 4) Best One Yet; 5) Modern Man; 6) This Is Good; 7) I’m The One; 8) Sinking; 9) Now She’s Black

Selv om 1984 var et ekstremt produktivt år for Black Flag, var det ikke snakk om å tråkke på bremsen. De kjørte på med tre nye plater i 1985. The Process Of Weeding Out var riktignok en EP, men hadde en spilletid på 26 minutter, noe som ikke var så langt unna lengden på albumene de ga ut.

Besetningen var den samme, med Rollins, Ginn, Roessler og Stevenson, men i 1985 begynte det å knake litt i sammenføyningene. Ginn var i ferd med å ta Grateful Dead-fascinasjonen til ytterlighetene, med konstant inntak av jazz-tobakk. Det irriterte Rollins, som på sin side var opptatt av trening og løfting av jern. Mottagelsen blant konsertgjengere må også ha slitt på, med opptøyer og slåssing, og publikums mishagsytringer over Black Flags musikalske utvikling. Nå var det like mye seig metal og støyrock som punk som gjaldt.

Om det var publikums misnøye med det seige stuket som dominerte på 1984-utgivelsene vites ikke, men på Loose Nut tok i alle fall Black Flag en pause fra de saktegående, gneldrete låtene. Denne gangen var det plass til ni sanger i løpet av 34 minutter, og ingen strakk seg ut over fem minutters merke. Det betød ikke en total tilbaketrekning til gammel stil, selv om det var flere innslag av ren punk, som i Bastards In Love, hvor de la seg tett på britisk punk ala 1977. For det første var det ryddet grundig opp i lydbildet. Loose Nut var første gang Black Flag nærmet seg velprodusert i tradisjonelle termer. Det låt om ikke polert, så klart og skarpt. For det andre var låtene tydelig metalliske i stil og klang. Det bidro naturligvis det oppussede lydbilde til, men at Flag også la seg nærme heavy metal rent strukturelt var det heller ingen tvil om. Nærmere den hatede (i punkkretser) metalen enn de var på Annihilate This Week hadde de aldri vært.

Rollins’ mørke, sinte og humørløse fremtoning ga Loose Nut et løft utover det alminnelige, og bidro sterkt til at Black Flags rykte som de tøffeste i klassen fortsatt var intakt, selv om musikken tok et steg tilbake fra nyskapningens frontlinje. Likevel, tross av sangerens innsats og et mer inviterende lydbilde, fremstod deler av Loose Nut litt uferdig. Det snek seg inn en følelse av at kvartetten ikke tatt seg god nok tid til å foredle materialet. Modern Man og Best One Yet lå stilmessig nær deres første år, uten å skape samme engasjement som den gang da; det hadde rent mye vann i havet siden 1980. Det var ikke til hinder for at platen var jevnt god underholdning. De enkle riffene på nevnte Annihllate This Week brakte frem smilet. På Sinking og Now She’s Black spadde Rollins opp en intensitet han ikke hadde vært i nærheten av siden Damage. Her hadde også Ginn funnet en givende balanse mellom riff og atonale utskeielser, og resultatet ble intenst medrivende.

Rating: 7,5/10