Tom Rogerson with Brian Eno – Finding Shore (Dead Oceans cd, 2017)

1) Idea Of Order At Kyson Point; 2) Motion In Field; 3) On-ness; 4) March Away; 5) Eastern Stack; 6) Minor Rift; 7) The Gabbard; 8) Red Slip; 9) Quoit Blue; 10) Marsh Chorus; 11) An Iken Loop; 12) Chain Home; 13) Rest

Finding Shore er ett av flere album der man kunne spørre seg om det var naturlig å anmelde det i forbindelse med en gjennomgang av Brian Enos virke. Som vanlig lot jeg tvilen komme Eno til gode, og tok det med. Uansett var det lite sannsynlig at jeg ville ha stoppet opp ved albumet om ikke Enos navn hadde stått på omslaget.

Tom Rogerson var en britisk pianist, mest «kjent» fra noise-rock-jazz-trioen Three Trapped Tigers, som ga ut et album i 2011 og et i 2016. Rogerson hadde sitt utgangspunkt i klassisk musikk, og var skolert både når det gjaldt spill og komposisjon. På mange måter var han en «typisk» samarbeidspartner for Eno. Han hadde evnen til å trekke frem ukjente musikere og løfte dem gjennom samarbeid. Det var nok å nevne navn som Gavin Bryars, Harold Budd og Jon Hassell, som alle var relativt ukjente da Eno kom på musikalsk besøk.

Rogerson beveget seg derfor inn i en svært ærerik og tung tradisjon. Det var kanskje mye å forvente at Finding Shore skulle nå opp til platene de ovennevnte laget med Eno. Så høyt nådde Finding Shore heller ikke. Dette kunne ikke bare legges på Rogerson; det var en opplevelse av at Eno ikke alltid hadde lykkes like godt med sine samarbeidsprosjekter fra 90-tallet og fremover. Når det var sagt, skal det understrekes at Finding Shore ikke var et dårlig album.

Musikken på Finding Shore bestod av Rogersons korte pianostykker, spilt av ham selv, som Eno så hadde bygget lydlandskaper rundt. Resultatet var noe ujevnt, hvor det fascinerende ofte ble avløst av det mindre interessante.

Det var ikke mangel på gode ideer. Albumet var etter sigende et forsøk fra Rogerson på å oppsummere sin musikalske reise – fra læretiden under komponisten Harrison Birtwistle, til jobben som loungepianist på et hotell i Peterborough (!) og videre til jazz i New York og postrock med Three Trapped Tigers. Rogersons lette og presise spill var behagelig å lytte til, både når tonene var rene og ubehandlede, og når Eno hadde vevd sin lydtapet rundt pianotonene.

Enos evne til å lytte, og til å konstruere lydrom som musikere kunne bevege seg i, var fortsatt til stede. Det var flere spor på Finding Shore som ble løftet opp til flott musikk. Et låt som «March Away» vrengte pianoet nesten ut av syne, til fordel for en stram, industriell rytmikk. Fint, men litt kort med sine snaue tre minutter. «March Away» gled over i «Eastern Stack», hvor et bearbeidet piano ble ekko-belagt og krøp rykkvis fremover på et kok av stemmer og synth. Fortreffelig.

«The Gabbard» nærmet seg Eno circa Another Green World, med en leken, barnlig rytme og synthbruk. Aller best var kanskje «Marsh Chorus», en nesten-ballade hvor Rogersons piano var tilført en kjølig, spiss klang som vandret over en sakte vals av synth. Igjen gikk tankene til Another Green World, og kanskje også Before And After Science. «Marsh Chorus» fikk anledning til å strekke seg ut over nesten syv minutter. Det ga stykket den nødvendige tiden til å utvikle seg. Flere av de kortere stykkene hadde hatt godt av å få lov til det samme. Flere av sporene ble for korte for sitt eget beste – man rakk knapt å henge seg på før det var over. I hvert fall følte jeg en viss irritasjon over det fragmentariske inntrykket man satt igjen med.

På noen spor holdt Eno seg kanskje vel høflig i bakgrunnen. Da nærmet uttrykket seg raskt ren semi-klassisk pianomusikk. Dessverre opplevdes ikke disse stykkene som fullt ut utviklede og «selvstendige» nok til å fenge over tid. Det skulle imidlertid nevnes at Rogerson fortsatt var ung, og det var ganske sikkert at han etter hvert ville finne dypere lag i seg selv som ville tilføre uttrykket større personlighet.

Vurdering: 6,5/10