Jeff Beck – Flash (Epic LP, 1985)

1) Ambitious; 2) Gets Us All in the End; 3) Escape; 4) People Get Ready; 5) Stop, Look and Listen; 6) Get Workin; 7) Ecstasy; 8) Night After Night; 9) You Know, We Know

Mange veteraner fra sekstitallet slet på åttitallet. Dylan ga ut flere svake plater, The Who gikk fra hverandre, Neil Young eksperimenterte og The Rolling Stones utviklet seg til et omreisende karaokesirkus. Tiåret var heller ingen stor suksess for de tre gitarlegendene fra sekstitallets London. Led Zeppelin ble oppløst etter John Bonhams død, og selv om Jimmy Page prøvde ulike prosjekter, fikk han aldri fart på karrieren igjen. I stedet endte han opp som vokter av Zeppelins arv og omdømme. Eric Clapton hadde stor kommersiell suksess, men den kunstneriske kvaliteten ble utvannet, og han sank ned i en suppe av middelmådig voksenpop. Jeff Beck hadde heller ikke et strålende åttitall. Han led av tinnitus, noe som delvis forklarte hvorfor han ga ut kun tre album i løpet av tiåret, There & Back (1980), Flash (1985) og Jeff Beck’s Guitar Shop (1989). I tillegg bidro han til noen soundtracks og deltok i veldedighetsprosjekter med gamle venner som Eric Clapton, Rod Stewart og Stevie Wonder.

Beck har senere omtalt tiden rundt Flash som en mørk periode i livet, og albumet ble mer eller mindre diktert av plateselskapet. Han forlot fusion-stilen fra syttitallet og laget en plate med tidsriktig pop og rock. Kun to instrumentale spor fikk plass. Nile Rodgers og Arthur Baker produserte mesteparten. Beck hadde ikke egne låter å bidra med. Nile Rodgers skrev fire låter, Arthur Baker én, mens Jan Hammer og Tony Hymas komponerte hver sin instrumental.

Rodgers og Baker ga Flash et moderne lydbilde med «store» trommer, mye keyboards og tung bass. Den kommersielle lyden fra åttitallet hadde sine fordeler, men det var vanskelig å si at den var subtil. Tvert imot låt det ofte plastisk, hult og skingrende, uten rom for nyanser og dynamikk. Dette gjorde Flash til en anstrengende opplevelse. Det hjalp heller ikke at Beck hadde hyret inn Jimmy Hall til å synge på fire av låtene (Ambitious, Gets Us All in the End, Stop, Look and Listen og Ecstasy). Hall, som hadde bakgrunn fra sørstatsbandet Wet Willie, sang i den typiske «heroiske» hårmetal/AOR-stilen som var så populær. Dette innebar intens «innlevelse» i form av anstrengt, masete vokal, på hjelpeløst klisjéfylte tekster. På Gets Us All in the End klarte Baker, Rodgers og co. å samle alle ubrukelige åttitallsklisjeer i én sang, med dundrende trommer, hardrock-inspirert dansebeat, skingrende vokal og en tekst om at «love gets us all in the end». Selv Becks gitarspill klarte ikke å redde disse fire låtene, som var det svakeste han noensinne hadde gitt ut.

Beck sang selv på to låter, etter oppfordring fra Rodgers. Get Workin’ var et forsøk på funkpop, men ble aldri mer enn middelmådig. Det hørtes ut som noe Rodgers hadde funnet i en gammel skuff, kanskje et uferdig spor fra en Chic-innspilling. Night After Night var bedre, men fortsatt ikke imponerende. Selv om det var en lettelse å høre Beck synge etter å ha lidd seg gjennom Halls vokal, var sang aldri hans største styrke.

Både Hall og Becks vokalprestasjoner ble satt i skyggen av Rod Stewart, som sang på People Get Ready. Til tross for mange svake album var Stewart fortsatt en formidabel sanger, og han håndterte Curtis Mayfields klassiker på en suveren måte. Den ble også gitt ut på singel og oppnådde en 48. plass i USA.

Jan Hammers instrumental Escape, hvor komponisten også bidro med Fairlight-synth, var i samme stil som hans arbeid på There & Back, men nådde ikke de samme høydene, til tross for Becks flotte gitarspill. Grammy-komiteen klarte likevel å tildele Beck en pris for beste rock-instrumental for den. Tony Hymans You Know We Know var bedre, selv om også den var skjemt av produksjonen.

Rating: 3/10