The Mothers Of Invention – We’re Only In It For The Money (Verve LP, 1968)

1) Are You Hung Up?; 2) Who Needs The Peace Corps?; 3) Concentration Moon; 4) Mom & Dad; 5) Telephone Conversation; 6) Bow Tie Daddy; 7) Harry, You’re A Beast; 8) What’s The Ugliest Part Of Your Body?; 9) Absolutely Free; 10) Flower Punk; 11) Hot Poop; 12) Nasal Retentive Calliope Music; 13) Let’s Make The Water Turn Black; 14) The Idiot Bastard Son; 15) Lonely Little Girl; 16) Take Your Clothes Off When You Dance; 17) What’s The Ugliest Part Of Your Body? (reprise); 18) Mother People; 19) The Chrome Plated Megaphone Of Destiny

Fra høsten 1966 og ut 1968 befant The Mothers Of Invention seg i New York. De hadde fått et langvarig engasjement på The Garrick Theater i seks måneder i 1967. Her utviklet Zappa sine evner som bandleder og showman, hvor han dirigerte sine medmusikanter, kommuniserte med publikum og hadde mange gjester på scenen. Den omfattende konsertaktiviteten var ikke til hinder for komponering og innspilling av ny musikk, tvert imot. Perioden i New York var en eksplosjon av kreativitet. Mellom februar 1967 og september 1968 spilte han inn ett soloalbum og tre album med The Mothers Of Invention, hvorav ett var dobbelt. Zappa har forklart at innspillingene fløt over i hverandre, og at det nærmest var tilfeldig hva som havnet på hvilket album. Dette kunne virke som en underlig uttalelse, men ved nærlytting blir det klart at Zappa hadde sitt ord i behold, selv om albumene var veldig forskjellige: soloalbumet Lumpy Gravy var et avantgardistisk orkesterverk, We’re Only In It For The Money et satirisk oppgjør med flower power, Ruben & The Jets en hyllest til doo-wop, og doble Uncle Meat var alt mulig.

Opprinnelig var det Lumpy Gravy som skulle følge opp Absolutely Free. Zappa fikk et tilbud fra Capitol om å lage et soloalbum og trodde han hadde et smutthull i kontrakten med Verve som gjorde at han kunne gjøre så. Så feil kunne han ta. Den opprinnelige versjonen av Lumpy Gravy ble spilt inn i februar 1967 og kun utgitt på firesporskassett. Utgivelsen ble raskt trukket tilbake da MGM/Verve truet med søksmål. Zappa spilte senere inn Lumpy Gravy på nytt, men i mellomtiden ble det klart for We’re Only In It For The Money.

We’re Only In It For The Money ble spilt inn mellom mars og oktober 1967. The Mothers Of Invention bestod da av Frank Zappa, Jimmy Carl Black, Roy Estrada, Billy Mundi, Don Preston, Bunk Gardner og de nye medlemmene Ian Underwood (piano, treblåsere) og Euclid James «Motorhead» Sherwood (saksofoner). Vokalist Ray Collins hadde forlatt bandet, og Zappa tok seg av mesteparten av vokalen selv.

We’re Only In It For The Money hører naturlig sammen med Freak Out! og Absolutely Free i Zappa-katalogen, og står igjen som det kanskje sterkeste albumet i den unike trilogien. Albumet var den mest komplekse utgivelsen av de tre. Her var det elementer fra Lumpy Gravy’s tapemanipulasjoner, opptak av stemmer, rock, pop, doo-wop, jazz og improvisasjon; med andre ord det som allerede på dette tidspunktet måtte karakteriseres som unik Zappa-musikk.

Albumet hadde hele nitten spor som fløt over i hverandre. Den ene ideen etter den andre ble kastet mot lytteren, og platen var vilt variert. I løpet av 39 minutter gikk det fra de manipulerte stemmene i åpningen «Are You Hung Up?», med Eric Clapton i spissen med sitt «Are You Hung Up?», til Jimmy Carl Blacks legendariske «Hi, I’m Jimmy Carl Black, the Indian of the group», til avslutningen med tapemanipulasjoner i «The Chrome Plated Megaphone Of Destiny». Mellom disse fikk lytteren alt man hadde vendt seg til fra The Mothers Of Invention, med sterke pop- og rocklåter som ble vridd og vrengt på med originale produksjonsteknikker, elleville musikalske innslag, og rene eksperimenter med stemmer og tapemanipulasjon. Det var sanger her som konvensjonelle rockegrupper kunne bearbeidet og fått store hits med, som «Mom & Dad», «What’s The Ugliest Part Of Your Body?» og «Lonely Little Girl».

Det tok tid å bli kjent med det spraglete mesterverket, og innledningsvis ga det best utbytte å bare la seg flyte med musikken. Etter noen gjennomlyttinger falt helheten på plass, og et enormt komplekst og givende verk avdekket seg i all sin prakt. Store ord, ja, men denne gangen er de på sin plass. We’re Only In It For The Money var dypt psykedelisk i all sin originalitet, uten å være et psykedelia-album som sådan – her var det så mye mer.

Musikken har utrolig nok kommet litt i skyggen av omslaget og den tekstlige tematikken. Omslaget, og muligens tittelen, var et lite spark til The Beatles og deres Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band. Her befant The Mothers Of Invention seg kledd opp i kjoler, sammen med en lang rekke kjente fjes, slik som på Sgt. Pepper. Her var blant andre Jimi Hendrix, en gravid Gail Zappa, Tom Wilson, Albert Einstein, Harry S. Truman, Elvis Presley, Lee Harvey Oswald og flere.

Zappa spurte Paul McCartney om det var greit, men McCartney, til Zappas irritasjon, overlot avgjørelsen til sitt management. Resultatet var en forsinkelse på fem måneder før utgivelsen, og Verve/MGM flyttet bildet til innsiden av utbrettet og satte et bilde av bandet på forsiden. Selv om nikkene til The Beatles var åpenbare på omslaget, handlet ikke tekstene om gruppa fra Liverpool. Zappa var lei flower power og naiv venstrepolitikk, slik han også var lei av høyreekstrem retorikk. Han var heller ikke blid på det notorisk voldelige og rasistiske Los Angeles-politiet, som fikk sitt pass påskrevet. Bildet av bandet på omslaget sa mye om stemningen – det var lite smil å finne hos de syv medlemmene. Selv om tekstene kunne være humoristiske i all sin satiriske kraft, var det også et sinne hos Zappa. Han nærmest hatet hippiene, som han mente ikke hadde noe med undergrunnen å gjøre, og som kun var opptatt av egen nytelse og rus, uten noen egen kraft. «Flower Punk» og «Who Needs The Peace Corps?» var Zappa på sitt mest nådeløse, men han pakket det så smart inn at det ble uimotståelig lytting. Eksempelvis var «Flower Punk» i bunn og grunn en hyperrask versjon av «Hey Joe» med ny tekst.

I den triste og alvorlige «Mom & Dad» appellerte Zappa til foreldrene i USA, som måtte engasjere seg for å hindre at unge mennesker ble sendt som slakt til Vietnam. «The Idiot Bastard Son» handlet om Kenny, som hadde en fascistisk far, som attpåtil satt i kongressen. Kenny dukket også opp i den fornøyelige poplåten «Let’s Make The Water Turn Black», som fortalte historien om Kenny og Ronnie Williams. Brødrene var barndomsvenner av Zappa og bedrev særdeles mye usunne aktiviteter. Tittelen på sangen henviste til at guttene oppbevarte urinen sin på syltetøyglass, til den, nettopp, ble svart. De festet også alle busene sine på vinduet, som med tiden ble så harde at de måtte brennes av. Typisk Zappa-materiale, må man kunne si.

We’re Only In It For The Money nådde 30. plass i USA og 31. plass i Storbritannia, og fortsatte dermed suksessen fra Absolutely Free. Ikke verst.

Rating: 10/10