Creedence Clearwater Revival – Mardi Gras (Fantasy LP, 1970)

1) Lookin’ For A Reason; 2) Take It Like A Friend; 3) Need Someone To Hold; 4) Tearin’ Up The Country; 5) Someday Never Comes; 6) What Are You Gonna Do; 7) Sail Away; 8) Hello Mary Lou; 9) Door To Door; 10) Sweet Hitch-Hiker

» I was beginning to sense the darkness». John Fogerty

Den siste perioden i CCRs levetid var ingen vakker affære. Tom Fogerty var lei av å spille andrefiolin og forlot, som tidligere nevnt, bandet i starten av 1971. Han hadde tross alt havært leder av bandet i en årrekke før lillebror John tok over styringen. Det var åpenbart vanskelig for storebror å bli nektet så godt som enhver mulighet til å skinne under lillebrors strenge regime. Samtidig er det ingen tvil om at Tom Fogerty ikke var i nærheten av Johns genialitet, noe som ble bekreftet gjennom de fire høyst gjennomsnittlige soloplatene han ga ut mellom 1972 og 1974.

Stu Cook og Doug Clifford var heller ikke fornøyde og presset på for å få mer innflytelse på musikken. Til slutt ga John Fogerty etter og lot de to slippe til med egne komposisjoner og vokal på CCRs svanesang Mardi Gras. Fogerty var ambivalent til å gi de andre mer spillerom. På den ene siden mente han at det var altfor risikabelt å endre suksessoppskriften – hans sanger og hans vokal. På den andre siden var han redd for å miste bandet sitt.

Samtidig som problemene i bandet eskalerte, skrantet også Fogertys ekteskap. Han hadde i tillegg blitt oppmerksom på hvor dårlig kontrakten de hadde signert med Fantasy Records faktisk var. CCR mottok lavere royalties enn artister de naturlig kunne sammenligne seg med, men nådde ikke frem med kravene sine. Striden med plateselskapet ble først avgjort i 1983, da medlemmene ble tilkjent millioner av dollar for manglende royalties.

All turbulensen gikk sterkt utover samarbeidet i CCR. Fogerty krevde at de andre nå skulle bidra med egne låter, og han nektet å gjøre annet enn å spille rytmegitar på Cook og Cliffords sanger. Han ville verken bidra med koring eller gitarsoli. Dette fremsto som en form for hevn og ble oppfattet som smålig. Cook og Clifford hadde heller ikke forventet at låtene deres skulle få så stor plass, og de klarte ikke å levere bidrag eller sangprestasjoner som løftet seg nevneverdig over barbandnivå. Kritikerne lot ikke dette gå ubemerket hen og slaktet platen. Onde tunger mente utgivelsen var regelrett sabotasje og hevn fra Fogertys side – mot både bandkollegene og plateselskapet.

Fogerty sang på fire av ti låtter på den 28 minutter korte platen. En av disse var den eneste coverlåten, Hello Mary Lou, Ricky Nelsons hit fra 1961. Fogerty sang den med en lett og passende tone, og det gynget lett, slik kun CCR kunne gjøre det på den tiden. Sweet Hitch-Hiker ble sluppet som singel sommeren 1971 og ga inntrykk av at alt var som normalt i CCR-leiren, bortsett fra at bandet nå var redusert til en trio. Det var en typisk CCR-rocker, mildt oppdatert til 70-tallet, på samme vis som sangene på Pendulum. Sweet Hitch-Hiker ble en ny hit, med sjetteplass i USA, førsteplass i Canada og solide plasseringer i mange andre land. De to øvrige Fogerty-originalene holdt også godt nivå, uten å være blant hans aller beste. Lookin’ For A Reason var Bakersfield-country i arven etter Buck Owens, et uttrykk Fogerty mestret godt. Someday Never Comes la seg tett opp mot sangene på Pendulum, og var en sang om foreldrenes skilsmisse, men reflektere Fogertys egen situasjon i 1972, med ekteskapsproblemer og et band på vei mot oppløsning.

De seks bidragene til Clifford og Cook (tre av Cook, to av Clifford og én skrevet sammen) var lite å skrive hjem om. Det meste humpet av gårde på middelmådige melodier i roots-stil, uten originale fiber. Cook kunne knapt synge. Han bjeffet ut ordene uten dynamikk, noe som gjorde fremføringene stive og krampaktige. Clifford hadde en bedre stemme, men heller ikke hans mer avslappede stil løftet seg over det middelmådige. Dermed ble høydepunktene på Mardi Gras begrenset til Fogertys fire bidrag.

Mardi Gras nådde 12. plass i USA og solgte til gull, selv om den gjorde mindre ut av seg sammenlignet med forgjengerne. CCR fulgte opp utgivelsen med en USA-turné våren 1972. I oktober samme år var det uunngåelig slutt for en av USAs mest suksessrike grupper noensinne.

Rating: 4,5/10