Chuck Berry – Chuck Berry’s Golden Hits (Mercury LP, 1967)

1) Sweet Little Sixteen; 2) Memphis; 3) School Days (Ring Ring Goes the Bell); 4) Maybellene; 5) Back in the U.S.A.; 6) Johnny B. Goode; 7) Rock and Roll Music; 8) Roll Over Beethoven; 9) Thirty Days; 10) Carol; 11) Club Nitty Gritty

Chuck Berrys første utgivelse på Mercury Records kom i november 1966, i form av singelen Club Nitti Gritty/Laugh And Cry. Den nådde aldri salgslistene, og interessen for denne har stort sett vært å finne hos samlere av Berry-plater, ettersom b-siden Laugh And Cry aldri ble utgitt på et ordinært album.

Club Nitti Gritty, som ikke var i nærheten av å holde samme kvalitet som hans gamle klassikere, ble tatt med på det første albumet Berry spilte inn for Mercury, og var den eneste nye låten som fikk plass på Chuck Berry’s Golden Hits. De ti øvrige sangene var nyinnspillinger av hans store hits fra tidligere år. Det faktum nevnte ikke omslaget noe om. Der nøyde Mercury seg med å liste opp de kjente og kjære låtene med store, fargerike bokstaver, supplert med en ung, fager blondine som danset lykkelig til klassisk rock & roll. Dermed var det lett å bli lurt til å tro at det var snakk om de originale innspillingene i ny innpakning. Og hva gjør man vel om man ikke har rettighetene til gullet, men kun til gullgraveren? Eller noe i den duren.

De nye versjonene av Berrys klassikere ble spilt inn i Mercurys studio høsten 1966 og utgitt i mars 1967, heldigvis uten at platen dukket opp på salgslistene noe. For maken til gravskjending skulle man lete lenge etter. Sweet Little Sixteen, Maybellene, Rock & Roll Music, Roll Over Beethoven og andre udødelige sanger ble mer eller mindre maltraktert. Det var flere grunner til dette. For det første var tempoet av en eller annen uforståelig grunn skrudd opp på så godt som alle sangene. Resultatet ble heseblesende og kavete. Berry hadde åpenbart problemer med å tilpasse seg tempoet, og sang overraskende svakt på de fleste låtene. Han hørtes anstrengt og hes ut, på grensen til bjeffete. Dessuten var stemmen nærmest druknet i ekko, noe som overhodet ikke bidro positivt. Det ble også benyttet elektrisk bass hele veien, og spillet til Forrest Frierson var altfor ivrig; i stedet for å holde rytmen slik det ble gjort på originalene, spilte han altfor mange toner. Sammen med det økte tempoet førte dette til at den suverene swingen originalene hadde, ble fullstendig vasket bort. At opptakene forelå i stereo, gjorde heller ikke “fremmedgjøringen” mindre.

Johnnie Johnson var som vanlig til stede ved Berrys side. Hans bruk av elektrisk piano på enkelte sanger, som Maybellene, var ikke spesielt vellykket. Det samme gjaldt bruken av saksofon på Rock & Roll Music. Enda verre var Berrys uengasjerte bruk av “yeah, yeah, yeah” i Back In The U.S.A. Det er mulig det er urettferdig å si det, men inntrykket var at Berry rett og slett ikke brydde seg særlig om hvordan resultatet ble. Han fikk etter hvert et rykte for først og fremst å være opptatt av penger, noe som ga seg utslag i at han knapt gadd å øve med de innleide musikerne han spilte med på konserter rundt om i verden. Den samme tanken snek seg unektelig inn ved lytting til Golden Hits.

Rating: 2,5/10