Frank Zappa – Boulez Conducts Zappa: The Perfect Stranger (Angel LP, 1984)

1) The Perfect Stranger; 2) Naval Aviation In Art?; 3) The Girl In The Magnesium Dress; 4) Dupree’s Paradise; 5) Love Story; 6) Outside Now Again; 7) Jonestown

Andre halvår av 1984 ble en tøff tid for Zappa-fans, for både lommeboka og ørene. Mellom 23. august og 21. desember ga mannen ut fire album. Som om ikke det var nok, var Thing Fish et trippelalbum og Them Or Us et dobbeltalbum. Det var med andre ord mer enn nok å fordøye for den dedikerte lytteren.

Først ut var Boulez Conducts Zappa: The Perfect Stranger, nok et forsøk på å dokumentere Zappas orkestermusikk. Denne gangen hadde han fått med seg selveste Pierre Boulez – fransk modernist, dirigentlegende og stor personlighet – sammen med det 31 musikere sterke Ensemble InterContemporain, som Boulez selv hadde stiftet i 1972. Ensemblet fremførte tre Zappa-komposisjoner, mens Zappa selv bidro med fire stykker for synclavier. Han hadde skaffet seg denne digitale synthen tidligere samme år, og den skulle bli et viktig verktøy for ham i årene som fulgte. Endelig hadde han funnet måten å unngå menneskelige feil på; synclavieren spilte alltid perfekt.

Som før var Zappa bare delvis fornøyd med de klassisk skolerte musikernes tolkninger, selv om han viste respekt for Boulez. De delte fascinasjonen for Varèse og Stravinskij og kunne kjenne seg igjen i hverandre til en viss grad. Likevel føltes surmulingen hans denne gangen malplassert. The Perfect Stranger, Naval Aviation In Art? og Dupree’s Paradise ble fremført med presisjon og engasjement, og resultatet var de beste innspillingene av Zappas orkestermusikk til da, med klar margin. Tittelsporet var komponert spesielt til anledningen og bar tydelige spor av Stravinskijs innflytelse. I motsetning til på LSO-innspillingene var ingen av Zappas egne perkusjonister med denne gangen, noe som ga et renere preg av moderne orkestermusikk. Det passet stykkets dramatiske og kraftfulle karakter godt.

Naval Aviation In Art? hadde røtter tilbake til 200 Motels og var opprinnelig å finne på Orchestral Favourites i en kortversjon på 90 sekunder. Her var den strukket til nær tre minutter, som en slags naturlig fortsettelse av tittelsporet, men den sto også støtt på egne bein. Dupree’s Paradise ble først kjent i lange, improviserte konsertversjoner i 1974, dokumentert på You Can’t Do That On Stage Anymore Vol. 2 og på Make A Jazz Noise Here (1991). Også i orkesterversjon fungerte den strålende, med tydelige linjer til både Varèse og Stravinskij.

De fire synclavier-stykkene var pionerarbeid for Zappa, men hans musikalske signatur var lett gjenkjennelig. Selv om uttrykket var annerledes, var slektskapet til orkestermusikken tydelig. Allerede nå fikk han mye ut av instrumentet, i stykker som kan beskrives som hans første skikkelige forsøk på elektronisk musikk. The Girl In The Magnesium Dress bygget rundt en marimba-lignende figur i et undrende, distansert lydlandskap. Love Story, som var over før man rakk å blunke, minnet om noe Autechre kunne ha kokt sammen noen år senere. Outside Now Again var et majestetisk stykke tidlig elektronika, med lag på lag av teksturer over en vandrende basslinje. Men høydepunktet var den krypende, mørke Jonestown, som sakte og urovekkende bygget seg opp over fem minutter, som en rystende kommentar til de tragiske masseselvmordene i 1977.

Rating: 8/10