Chuck Berry – Back Home (Chess LP, 1970)

1) Tulane; 2) Have Mercy Judge; 3) Instrumental; 4) Christmas; 5) Gun; 6) I’m a Rocker; 7) Flyin’ Home; 8) Fish and Chips; 9) Some People

I mai 1969, før utgivelsen av Concerto In B Goode, fortalte Chuck Berry at han planla å vende tilbake til Chess. Året etter var avtalen på plass, og i august 1970 kom singelen Tulane/Have Mercy Judge ut som en forsmak på albumet Back Home, som ble utgitt i november samme år.

Basert på singelen var det mulig å ha tro på et godt album fra Berry denne gangen. Tulane var klassisk Berry-rock & roll, mens Have Mercy Judge var en av hans beste blueslåter noensinne. Tulane ble skrevet allerede tidlig på sekstitallet, mens Berry satt fengslet. Han baserte sangen på Louis Jordans Run Joe fra 1948, men der Jordan gikk for calypsotakter, var Berry i rock & roll-modus. Teksten var like morsom som melodien var god. Han sang om kjæresteparet Johnny og Tulane, som solgte marihuana ut av baksetet på bilen sin. Johnny ble etter hvert arrestert, og han rådet Tulane til å drikke parfyme for å kunne spille syk og deretter finne en advokat som kunne få ham ut av fengsel.

Historien om Tulane og Johnny fortsatte i den sløye bluesen Have Mercy Judge, som viste at Berry fortsatt kunne skape liv i gamle klisjeer. Han fikk god hjelp av trioen Bob Baldori (munnspill), hans gamle kollega Lafayette Leake på piano og Phil Upchurch på bass. 29 år gamle Upchurch, som til daglig var gitarist og ikke bassist, hadde hatt en millionselgende singel allerede i 1961 med You Can’t Sit Down, og skulle få en lang karriere både solo og som studiomusiker for blant andre George Benson, Jimmy Smith, Chaka Khan og Donny Hathaway. Han spilte også på de psykedeliske bluesalbumene til Howlin’ Wolf og Muddy Waters på slutten av sekstitallet.

Back Home ble spilt inn i løpet av tre økter i henholdsvis november 1969 (mens han fortsatt var under kontrakt med Mercury), april og september 1970, med samme besetning som på singelen. Dessverre stod ikke de resterende syv låtene på det korte (30 minutter) albumet til forventningene singelen hadde skapt. Plateselskapet forstod nok at de allerede hadde spilt sine beste kort, og la de to låtene først på side en.

Av de resterende syv låtene, som i likhet med singelsporene alle var skrevet av Berry, var tre instrumentale. Verken Instrumental, Flying Home eller Gun hevet seg over det jevne, og ble ikke mer enn tidtrøyte mens man ventet på neste sangbaserte spor, på tross av at bandet var tett og påtent. De var ikke mer enn skisser, og det ble aldri nok å gripe fatt i, selv for den interesserte. De fire resterende låtene med vokal var ujevne. I’m a Rocker var en perle, nesten på nivå med Tulane. Den hadde riktignok store likheter med hans gamle klassiker Reelin’ and Rockin’, men ble stor underholdning likevel. Christmas holdt greit nivå, en blues i midtempo, hvor Berry ba om en time med sin utvalgte på julekvelden. Fish & Chips var lettbeint pop med munnspill, som ikke satte spor etter seg. I Some People var han tilbake i bluestralten. Den gynget fint og funky i vei, med munnspill fra Baldori, og selv om den ikke hadde all verden av egenart, havnet den på plussiden.

Slade fra England fikk med seg hvilken perle I’m A Rocker var. De ga ut sin versjon på singel i 1980, riktignok kun i Belgia, og tok den også med på albumet Return to Base. Om ikke Slade fikk all verden av suksess med sin versjon, gikk det bedre med Steve Gibbons Band, som nådde 12. plass i 1977 i Storbrittania med sin versjon av Tulane.

Rating: 6,5/10