Frank Zappa – Does Humor Belong In Music? (EMI cd, 1986)

1) Zoot Allures; 2) Tinsel Town Rebellion; 3) Trouble Every Day; 4) Penguin In Bondage; 5) Hot-Plate Heaven At The Green Hotel; 6) What’s New In Baltimore; 7) Cock-Suckers’ Ball; 8) WPLJ; 9) Let’s Move To Cleveland; 10) Whippin’ Post

Zappas eneste utgivelse på EMI ble en konsertplate. Det kom også en VHS med samme navn, med et timelangt opptak fra en konsert på The Pier i New York City, 26. august 1984. Cd-en hentet materiale fra flere konserter, men ingen fra augustkvelden i New York. Enkelte sanger, blant andre Zoot Allures og Whippin’ Post, var med på begge utgivelsene, men i forskjellige versjoner.

Opptakene på Cd-en stammet fra Zappas verdensturné høsten 1984, Hentet fra Hammersmith Odeon i London, Queen Elizabeth Theatre i Vancouver og fra diverse konserthaller i USA. Bandet bestod av musikerne som spilte mye med Zappa på åttitallet, blant andre Ray White, Ike Willis og Chad Wackerman. Steve Vai var derimot ikke med, og var ute av bildet på dette tidspunktet.

Does Humor Belong in Music? Zappa hadde selv svaret på spørsmålet; selvsagt hadde humor en sentral plass i musikken. At han i det hele tatt stilte spørsmålet, var nok ment som et spark til kritikere som ikke forstod hans bruk av ironi og sarkasme, og heller ikke hans måte å utfordre den jevne amerikaners seksualmoral på. Zappa hadde ingen forståelse for at det var selve måten han brukte virkemidlene på som ble kritisert. Han var, i likhet med de fleste, ikke god til å ta imot kritikk.

Does Humor Belong in Music? inneholdt en miks av kjente låter, noen covere og komposisjoner som ikke tidligere hadde vært utgitt. Zoot Allures, Tinsel-Town Rebellion, Trouble Every Day, Penguin in Bondage og WPLJ var alle kjent stoff for Zappa-fans. De kjente sangene fremstod, som vanlig, i mer eller mindre ny drakt. 1984 var likevel ikke Zappas mest inspirerte periode. Det låt smått energiløst, tidvis som om bandet gikk – om ikke på autopilot, så i hvert fall ikke som den mest inspirerte utgaven av Zappa og hans musikere. Lydbildet var preget av elektronikk, særlig Chad Wackermans digitale trommer. Han spilte bra, men lyden var tidvis vel syntetisk og uvant. Verken Zoot Allures, Tinsel-Town Rebellion eller WPLJ nådde opp mot tidligere versjoner, uten at det noen gang ble dårlig – til det var både låtene og smusikerne for gode. Zappa og bandet lyktes bedre med Trouble Every Day, som var oppdatert til 1984, med en Zappa som fikk sagt hvor mye han hatet MTV. Klassikeren Penguin in Bondage var også godkjent i ny drakt. Allman Brothers-klassikeren Whippin’ Post var også med på Them or Us fra 1984. Også versjonen på Does Humor Belong in Music? var hyggelig, om ikke essensiell lytting. Ike Willis gjorde som vanlig en solid innsats her, og fikk utløp for sin indre soulsanger.

De nye låtene ble en store beholdningen. Hot Plate Heaven at the Green Hotel og What’s New in Baltimore var begge jevnt gode Zappa-låter fra første halvdel av åttitallet, med god plass til lange soli fra sjefen selv. Det var heller ikke denne gangen noe å si på gitarspillet, og det var når han dro i vei på gitareksekusjon at musikken virkelig tok fyr. På nesten 17 minutter lange Let’s Move To Cleveland tok han virkelig for seg og ledet bandet i herlig jazzfusion, med lange soli fra flere av musikerne. Den pekte fremover mot Zappas siste turné i 1988.

Rating: 7/10