Fantômas – Fantômas (Ipecac cd, 1999)

Book 1; Pages 1 – 30

At Faith No More la inn årene, førte ikke til at Mike Patton satte seg ned og deppet. Allerede på dette tidspunktet hadde han mange jern i ilden, noe han fortsatte med gjennom hele karrieren. I løpet av det første halvåret i 1999 var han sentral på to album. I juli kom Mr. Bungles tredje album ut, og da hadde han allerede rukket å være vokalist og låtskriver på debutplaten til «supergruppen» Fantômas.

Fantômas’ selvtitulerte debut ble gitt ut på Patton og Greg Werckmans nystartede plateselskap Ipecac, som ble etablert for å gi ut nettopp denne ene platen. Selskapet skulle imidlertid få et langt liv, med en rekke utgivelser der Patton var involvert, men også med plater fra Melvins, Bohren & der Club of Gore og andre.

Fantômas oppsto etter at Patton sendte demoer av låter til et utvalg musikervenner, med en forespørsel om å danne et band basert på hans materiale og visjon. Demoene var brutale saker: korte, eksplosive utblåsninger et sted mellom ekstrem metal, grindcore og avantgardistiske eksperimenter. Han fikk napp hos Melvins-frontmann Buzz Osborne (gitar,) Dave Lombardo (trommer), kjent fra samtlige av Slayers klassiske utgivelser, og Trevor Dunn (bass), Pattons kollega i Mr. Bungle. Besetningen var ekstraordinær. Lombardo var en av sin generasjons aller fremste trommeslagere. Osborne hadde et enormt spenn med Melvins, der uttrykket varierte fra sludge metal via Kiss-hyllester til avantgardistisk støy. Uansett hva han gjorde, var det sjelden uinteressant, og ofte tett på genialt. Patton fikk også med seg tekniker og produsent Billy Anderson, som hadde en av bransjens tøffeste CV-er, med band som Neurosis, Eyehategod, Sleep og en lang rekke andre på listen.

Med dette utgangspunktet var det nok mange som forventet ekstremt tunge saker, og noe Fantômas også leverte, men neppe på den måten de fleste hadde sett for seg. Her var det lite som minnet om for eksempel Slayer. Det dukket riktignok opp enkelte gjenkjennelige Melvins-riff fra Osborne, men de måtte kjempe om plassen i det kaoset Patton hadde konstruert. I løpet av platens 42 minutter raste Fantômas gjennom 30 «låter», der lite hadde noe som helst til felles med tradisjonelle låtstrukturer.

Musikken fòr av gårde i et bakvendt og kaotisk metalunivers, med en konstant følelse av uro hengende. Patton ga rikelig med lyd fra seg, men sang nesten aldri i vanlig forstand. I stedet besto vokalen av skrik, hvisking, grynting og andre former for vokalakrobatikk. En mulig beskrivelse av det hele var å se det som en videre utforskning av Mr. Bungles mest ekstreme ideer, presset gjennom en glødende trykkoker av metall. Det var likevel ikke planløst. Bandnavnet var hentet fra en antihelt i gamle franske kriminalromaner, og de 30 sporene var ment å tilsvare én side hver i en – så vidt jeg forstår – tenkt tegneserie. Med det i bakhodet ble det enklere å forstå musikkens dramatiske, psykotiske og høyspente uttrykk. Samtidig var den beste tilnærmingen til Fantômas å gi slipp på behovet for å skjønne hva som foregikk, og bare la seg rive med inn i det forvridde universet. Gjorde man det, var det lett å sette pris på de soniske utblåsningene, Osbornes blytunge riff og samspillet mellom de fire.. Likevel var det vanskelig å kalle albumet helt vellykket. Ikke alle ideene var like gode, og platen var for fragmentert og rastløs til at den virkelig festet seg. På den andre siden hersket det ingen tvil om hvor jeg vil gå dersom jeg trenger 42 minutter med sonisk galskap.

Rating: 7/10