The Black Keys – Brothers (Nonesuch cd, 2010)

1) Everlasting Light; 2) Next Girl; 3) Tighten Up; 4) Howlin’ For You; 5) She’s Long Gone; 6) Black Mud; 7) The Only One; 8) Too Afraid To Love You; 9) Ten Cent Pistol; 10) Sinister Kid; 11) The Go Getter; 12) I’m Not The One; 13) Unknown Brother; 14) Never Gonna Give You Up; 15) These Days

I 2009 samarbeidet The Black Keys med Damon Dash under navnet BlakRoc. Dash var en av grunnleggerne av Roc-A-Fella Records, sammen med blant andre Jay-Z, og fremsto som en typisk bransjemann, som hadde slått seg opp i hiphop-verdenen utover 2000-tallet. På BlakRocs eneste, selvtitulerte album fikk Auerbach og Carney hjelp av profilerte navn fra hiphop-miljøet, blant andre Mos Def, Q-Tip, Raekwon, RZA og Ol’ Dirty Bastard. Platen fikk brukbar kritikk, men ble ingen kommersiell suksess, og endte på 110. plass på Billboard Top 200.

Etter uenigheter og personlige problemer, blant annet gikk Carney gjennom en tøff skilsmisse, fant Auerbach og Carney tilbake til hverandre og fortsatte med The Black Keys. Det viste seg å være et klokt valg. Med Brothers fikk duoen sitt store kommersielle gjennombrudd. Attack and Release hadde gjort det bra, med gullplate i USA, Canada og Storbritannia, men det ble småtteri sammenlignet med Brothers, som solgte til gull i Storbritannia, dobbelt platina i USA og trippel platina i Canada. Dermed var den rufsete duoens reise fra kjellerne i Akron til de store scenene fullført. Det betydde ikke at de to hadde solgt ut på veien. De hadde gjennomført en nødvendig modernisering av uttrykket sitt, uten å gi slipp på integriteten. Tvert imot var det tydelig at de fortsatt gjorde akkurat det de selv hadde lyst til.

Innspillingen av Brothers ble gjort i Sheffield, Alabama, i det legendariske Muscle Shoals-studioet, et myteomspunnet navn i amerikansk populærmusikk. Muscle Shoals var riktignok ikke førstevalget. Duoen hadde opprinnelig ønsket seg Sun Studio i Memphis, der artister som Elvis Presley og Jerry Lee Lewis gjorde sine første innspillinger under Sam Phillips’ ledelse. Muscle Shoals viste seg likevel å være et mer enn verdig alternativ. Siden oppstarten i 1969 hadde studioet blitt brukt av blant andre The Rolling Stones, Aretha Franklin, Duane Allman, Lynyrd Skynyrd, Joe Cocker og Rod Stewart. Da The Black Keys entret lokalene høsten 2009, hadde det vært stille der i mange år, men etter en grundig oppussing var studioet igjen klart for bruk. Duoen rigget seg til med sitt eget utstyr og satte i gang.

Duoen lot seg inspirere av både lokalene og sørstatsatmosfæren, og bygget videre på det de hadde utforsket på Attack and Release. Det innebar moderne rytmikk, der man kunne ane spor både fra BlakRoc-prosjektet og samarbeidet med Danger Mouse på forgjengeren. Den typiske garasjebluesen var fortsatt godt til stede, men den ble supplert med innslag av country, klassisk rock og soul. Lydbildet var deilig organisk og løst tilbakeskuende, uten å tippe over i ren nostalgi. Låter som Howlin’ for You, Tighten Up og Next Girl fremsto som friske oppdateringer av bandets bluesrock, med mer pop og funk enn tidligere.

Auerbach hadde utviklet seg videre som vokalist, og hentet ofte frem sin indre soulmann. Den røffe bluesstemmen ble tidvis erstattet av en myk falsett, noe som kledde musikken godt. Det ga sanger som The Only One, Everlasting Light og ikke minst Never Gonna Give You Up en ekstra dimensjon. Sistnevnte, opprinnelig en hit for Jerry Butler i 1968, ble et av albumets store høydepunkter. I den lavmælte balladen viste både Auerbach og The Black Keys en sårbarhet de ikke hadde vært bort i før – og for en låt det var. Samtidig pekte nettopp den sangen på Brothers’ svakeste punkt. Albumet inneholdt ikke helt nok virkelig sterke låter på samme nivå, til å forsvare en spilletid på 55 minutter. Utover høydepunktene ble det for langt mellom de minneverdige øyeblikkene, og platen hadde tjent på å være et kvarter kortere. Da hadde man stått igjen med et album fullt på høyde med Attack and Release, uten de litt forutsigbare stiløvelsene som tok for stor plass. Det var riktignok ingen direkte bomskudd her, men rett og slett litt for mye på en gang.

Rating: 7/10