The Beach Boys – L. A. (Light Album) (Brother/Caribou LP, 1979)

1) Good Timin’; 2) Lady Lynda; 3) Full Sail; 4) Angel Come Home; 5) Love Surrounds Me; 6) Sumahama; 7) Here Comes The Night; 8) Baby Blue; 9) Goin’ South; 10) Shortenin’ Bread

Allerede i mars 1977 signerte The Beach Boys en lukrativ platekontrakt med CBS, på underetiketten Caribou. Kontrakten inneholdt en bestemmelse om at Brian Wilson skulle skrive fire sanger per album og være involvert i 70 prosent av materialet totalt. De fikk også en frist for å levere den første platen på det nye selskapet. Da L.A. (Light Album) omsider kom ut i mars 1979, var bandet i brudd med begge bestemmelsene. Medlemmene hadde arbeidet med innspillinger mer eller mindre gjennom hele 1978, både med tanke på et nytt Beach Boys-album, og for Mike Love og Dennis Wilson, med tanke på soloalbum. Verken Love eller Dennis Wilson fullførte sine soloprosjekter, men det ble til slutt et nytt album fra bandet.

Brian Wilson var på dette tidspunktet dypt inne i misbruk av alkohol, kokain, heroin og det meste annet av usunne substanser, og ble fraktet direkte fra et seks ukers avrusningsopphold til studio. Det ble raskt klart at det var lite å hente fra den kanten. I desperasjon ble Bruce Johnston hentet inn igjen, mannen som hadde vært med i bandet fra 1965, da han steppet inn for Brian da han sluttet å turnere, og frem til han ble sparket i 1972. Johnston produserte L.A. (Light Album) sammen med de øvrige medlemmene og Joe Guercio, sjefen for Caribou.

Sett utenfra fremstod som resultatet av en kollektiv innsats, men i realiteten var det mer en samling soloinnspillinger. Det platens spor hadde til felles var en sukkersøt, «voksen» produksjon som ofte havnet i yacht rock- og softrock-territorium. De forsøkte seg på disco i en oppdatert versjon av Here Comes The Night (opprinnelig fra Wild Honey). Den ble gitt ut på singel og nådde 44. plass i USA og 37. plass i UK. På albumet ble den fire minutter lange singelversjonen strukket ut til 11 minutter. Resultatet var så absurd at det var morsomt én gang, før det ble påfallende slitsomt med alle de tidstypiske disco-signaturene. Kanskje tenkte de at hvis Bee Gees kunne, hvorfor ikke vi?

Selv om Here Comes The Night ikke ble noen storselger, viste Al Jardines Lady Lynda at The Beach Boys fortsatt kunne hevde seg på listene, i hvert fall i Storbritannia. Der nådde sangen en pen 6. plass. Den var bygget på et Bach-stykke og fungerte som en hyllest til Jardines kone. Lady Lynda var fengende, men det sukkersøte arrangementet ga opplevelsen av for mye kake ved gjentatt lytting. Det samme gjaldt Mike Loves Sumahama, skrevet til hans nye koreanske kjæreste.

Jardine var for øvrig den eneste av de fem medlemmene som hadde orden på ekteskapet sitt på denne tiden. Carls kone hadde dratt, Dennis kastet seg i armene på Christine McVie, og Brians kone hadde et forhold til en av håndverkerne familien brukte. Carl bearbeidet sitt traumatiske brudd i tre sanger skrevet sammen med Geoffrey Cushing-Murray. Full Sail og Goin’ South var ballader han sang selv, men de led under den samme polerte og identitetsløse produksjonen som Lady Lynda, til tross for brukbare melodier. Det var greit at de ikke var 25 år lenger, men det var vel ikke nødvendig å trekke helt mot geriatrisk avdeling. Den tredje låten han bidro med var imidlertid sjeldent vellykket, mye takket være bror Dennis. Dennis sang Angel Come Home fenomenalt, og fylte vokalen med sjel, både takket være og på tross av sin kråkestemme. Den var noe av det beste Carl hadde skrevet, med et gyngende og funky komp og en herlig, fengende melodi.

Både Angel Come Home og Dennis’ to øvrige bidrag kunne ha sklidd rett inn på Pacific Ocean Blue. Love Surrounds Me og Baby Blue var opprinnelig tiltenkt hans andre soloalbum, Bambu, men endte opp på L.A. (Light Album). Om det svekket solokarrieren, reddet det deler av Beach Boys’ 22. studioalbum. Baby Blue, sunget av Dennis og Carl sammen, var en oppvisning i hva bandet fortsatt kunne få til med harmonisangen sin, i en låt som minnet om noe Paul McCartney kunne ha skrevet mot slutten av Beatles-perioden. Love Surrounds Me hadde den samme groovy rytmikken som Friday Night fra soloalbumet hans, og også denne ble løftet av harmoniene.

Og Brian? Han hentet frem et spor fra 1974, den herlige og urtypiske Brian-låten Good Timin’. Den ble sunget av Carl og hadde et flott vokalarrangement og det uimotståelige løftet geniet brakte med seg når han var mentalt og fysisk til stede. Brian arrangerte også en versjon av den gamle traveren Shortenin’ Bread og ga den et rockete arrangement sunget av Dennis og Carl. Resultatet var nesten like bisart og unødvendig som versjonen av «Here Comes The Night».

L.A. (Light Album), en tittel som både viste til hjembyen deres og til en mer spirituell idé om lys og guddommelighet, ble ingen stor salgssuksess. Albumet nådde riktignok 32. plass i UK (sannsynligvis hjulpet av Lady Lynda), men bare 100. plass i USA. For tilhengere hadde den ujevne platen likevel en del å by på, der særlig Angel Come Home, Love Surrounds Me, Baby Blue og Good Timin’ holdt veldig høyt nivå.

Rating: 6,5/10