Botanist – I: The Suicide Tree/II: A Rose From The Dead (tUMULt 2 cd, 2011)

CD 1: The Suicide Tree:1) Dracocephalum; 2) Invoke the Throne of Veltheimia; 3) Helleborus Niger; 4) Whorl; 5) Forgotten in Nepenthes; 6) Aldrovanda Ascendant; 7) Chaining the Catechin; 8) Dionea Muscipula; 9) Clematopsis; 10) Rhododendoom; 11) Gorechid; 12) Cerbera Odollam; 13) Bromeliad; 14) Lepidoptera; 15) Euonymous in Darkness; 16) Dactylorhiza Elata; 17) Glycyrrhiza

CD 2: A Rose From the Dead: 1) Convolvulus Althaeoides; 2) Dioscoria; 3) Megaskepasma; 4) In the Hall of Chamaerops; 5) Quercus Lamellosa; 6) Echinocereus; 7) Sparaxis of Perdition; 8) Feast of Saussurea; 9) Wings of Antichrys; 10) Monstera’s Lair; 11) Chiranthodendron; 12) Koeleria; 13) Sanguinaria; 14) Dodecatheon; 15) Summon Xanthostemon; 16) Asclepias Curassavica; 17) Strelitzia Reginae; 18) Trillium Recurvatum; 19) Cypripedium; 20) Nephrolepsis; 21) Abrus Precatorius; 22) A Rose From the Dead; 23)…

«Forty tracks of eerie and esoteric, buzzing and baffling, drom and dulcimer driven eco-terrorist black metal»

Om man løftet blikket litt fra den store hopen av black metal-artister, var det ikke vanskelig å få øye på musikere som utforsket de mest forunderlige avkroker i det storemusikalske universet. Oppfinnsomheten var det i alle fall ikke mangel på. Likevel var det få som befant seg så langt ute som Botanist, om med mulig unntak av galningen bak Wikked og enkelte andre. Botanist bedrev black metal med vokal, trommer og dulcimer. Gitaren var erstattet av dette merkelige strengeinstrumentet, som klang et sted mellom en stålstrenggitar og et hammerpiano. Tekstene, fremført med tradisjonell bm-brekking, ble ifølge bandet fortalt fra perspektivet til The Botanist, som var en gal forsker i selvpåført eksil, så langt unna menneskeheten og dennes ødeleggelser av naturen som mulig. Han omgav seg med blomster og planter og forestilte seg menneskehetens undergang. The Botanist ventet tålmodig på at menneskene skulle gjøre ende på seg selv, slik at jorden langsomt kunne bli grønn igjen.

Hele opplegget smakte naturligvis av skrømt, men det skulle vise seg å romme en faktisk karriere. Mellom 2011 og 2020 ga hovedmannen Robert Martinelli, etter hvert også med hjelp fra andre, ut syv album, flere EP-er og og noen singler. Eventuelle tvil om prosjektets tyngde forsvant raskt: The Botanist hevet seg solid over novelty-begrepet. Kombinasjonen av det outrerte og det smått geniale var en perfekt oppskrift for å fange oppmerksomheten til Andee Connors i Aquarius Records, som distribuerte sær metal (blant mye annet) til hele verden fra sin base i San Francisco. Martinelli holdt til i samme by og ble en av flere lokale artister som ga ut plater på Connors’ selskap tUMULt. The Botanist passet utmerket inn i katalogen sammen med navn som Weakling, Hammers of Misfortune, Ovens, Leviathan og Burmese.

I: The Suicide Tree / II: A Rose From the Dead ble presentert som to album i én pakke og inneholdt til sammen 40 låter med en samlet spilletid på 74 minutter. Det var lite som skilte de to delene, og de kunne like gjerne høres som et dobbeltalbum, selv om del II gikk en anelse saktere og var mer doom-influert. Låtene var korte og bygget over en mer eller samme oppskrift: Martinelli breket på kjent vis, trommespillet vekslet mellom raske blastbeats badet i cymbaler og roligere, avventende partier med et snev av doom, mens dulcimeren hamret ut et skakt, hardt og iskaldt strengekomp, som en elektrisk gitar med dypfryste strenger. Resultatet var overraskende og underholdende lytting. Etter at man først hadde spurt seg om dette bare var tull, og deretter lyttet nærmere, falt man inn i den merkelige musikken og de forunderlige tekstene.

The Botanist hadde utvilsomt sitt hjem i black metal, noe både vokal og trommer sørget for, men også strengeinstrumentets frosne og ugjestmilde klang løftet uttrykket inn i det mørke universet. Som en slags «unplugged» black metal hadde prosjektet åpenbare kvaliteter, men det var til tider vanskelig å skille de skissepregede låtene fra hverandre. Konseptet hadde dessuten sine begrensninger, noe Martinelli a tok konsekvensene av på neste album, som viste en tydelig utvikling. I denne formen ble en spilletid på 74 minutter i tyngste laget; det hadde vært en god idé å utgi de to delene hver for seg, gjerne med et års mellomrom.

Rating: 7/10