Tomahawk – Oddfellows (Ipecac cd, 2013)

1) Oddfellows; 2) Stone Letter; 3) I.O.U.; 4) White Hats / Black Hats; 5) A Thousand Eyes; 6) Rise Up Dirty Waters; 7) The Quiet Few; 8) I Can Almost See Them; 9) South Paw; 10) Choke Neck; 11) Waratorium; 12) Baby Let’s Play ____; 13) Typhoon

Alle medlemmene i Tomahawk hadde diverse prosjekter å pusle med, og det gikk seks år før Anonymous fikk en oppfølger. På det albumet delte Patton og Denison på bassingen etter at Kevin Rutmanis hadde gitt seg i forkant av innspillingene. Da det var klart for å gå i studio for å spille inn album nummer fire, var Trevor Dunn på plass som erstatter for Rutmanis. Dunn var en av Pattons «go-to»-musikere, og de to hadde spilt sammen i både Mr. Bungle og Fantômas.

Oddfellows ble spilt inn i Dan Auerbachs Easy Eye Studio i Nashville. Auerbach hadde gjort det stort med The Black Keys og i tillegg etablert seg som produsent med eget studio. Denne gangen spilte bandet inn musikken sammen i studio, i motsetning til tidligere. Kvartetten fikk hjelp av teknikeren Collin Dupuis, som blant annet hadde arbeidet med Jeff The Brotherhood, Bombino og The Black Keys. Han var også tekniker på Dr. Johns sterke comeback Locked Down, som Auerbach produserte nettopp i Easy Eye Studio.

Tomahawk befant seg riktignok på andre musikalske kjøkken enn doktorens New Orleans-brygg, men Oddfellows og Locked Down hadde likevel noe til felles, nemlig overskudd og energi. Om det i Tomahawks tilfelle skyldtes den mer tradisjonelle innspillingsmåten, er vanskelig å si, men resultatet ble den mest tilgjengelige og gjennomførte platen bandet hadde laget. All musikken ble skrevet av Patton og Denison. Når det gjaldt tekstene, var det liten tvil om hvem som hadde hovedansvaret; Pattons absurde og smått sjokkerende vendinger lå og lurte bak de fleste svingene denne gangen også.

Anonymous  lot seg vanskelig sammenligne med resten av bandets katalog. Oddfellows hadde mindre av Denisons karakteristiske, kantete støyrockriff som man hadde lært å elske fra tiden hans i The Jesus Lizard. I stedet fikk man en blanding av Faith No Mores fengende alternative metal og de mer tilgjengelige sidene av Mr. Bungles elleville univers. Pattons udiskutable teft for melodilinjer og hooks kom tydelig frem. Det var riktignok ingen store kommersielle øyeblikk à la Epic, men de 13 låtene befant seg i den mer tilgjengelige enden av Pattons musikalske verden. Det var faktisk ganske forfriskende å høre ham legge til side de mer vidløftige – og riktignok ofte interessante – ideene for en stund og konsentrere seg om å lage god, rett frem rockemusikk sammen med et talentfullt band. Man kunne selvsagt lure på om også Oddfellows skjulte et slags konsept knyttet til den britiske organisasjonen Odd Fellows (med røtter i London på 1730-tallet), men den tanken var det egentlig ganske behagelig å la ligge.

Pattons interesse for filmmusikk i stil med Ennio Morricone hadde dukket opp i flere av prosjektene hans tidligere, og gjorde det også her, som i Rise Up Dirty Waters, uten noen gang å dominere helheten. Oddfellows var økonomisk, stramt strukturert og hardt rockende. Denison var en klassegitarist også når han beveget seg utenfor sin vanlige, kantete komfortsone, og John Stanier viste hvorfor han hadde vært trommeslager i Helmet og Battles. I Trevor Dunn fikk han dessuten en perfekt makker; bassistens buldrende, men elegante spill lå og duppet under Staniers bastante rytmer.

Oddfellows ble Tomahawks siste album på mange år. Først i mars 2021 dukket det opp ny musikk fra kvartetten. Mesteparten av materialet var riktignok spilt inn tre år tidligere, men alt ble ikke ferdigstilt før i 2021. Patton var fortsatt en travel mann med mange jern i ilden.

Rating: 8/10