The Del Fuegos – The Longest Day (Slash LP, 1984)

1) Nervous and Shaky; 2) Backseat Nothing; 3) I Should Be the One; 4) Missing You; 5) Anything You Want; 6) When the News is On; 7) Longest Day; 8) Out for a Ride; 9) Mary Don’t Change; 10) Have You Forgotten; 11) Call My Name

The Del Fuegos – Boston. Mass (Slash LP, 1985)

1) Don’t Run Wild; 2) Hand in Hand; 3) I Still Want You; 4) Sound of Our Town; 5) Fade to Blue; 6) It’s Alright; 7) Hold Us Down; 8) Night on the Town; 9) Shame; 10) Coupe DeVille

The Del Fuegos ble stiftet i Boston tidlig på åttitallet og ble oppløst i 1990. På de tre første albumene bestod bandet av Dan Zanes (vokal, gitar), Warren Zanes (gitar), Tom Lloyd (bass, kor) og Brent “Woody” Giessmann (trommer, kor). Dan Zanes var frontfigur og skrev de fleste av sangene, i samarbeid med ulike konstellasjoner av de øvrige medlemmene.

De debuterte i 1982 med singelen I Can’t Sleep / I Always Call Her Back, på et lite selskap. Kvartetten rakk å gi ut fire album mellom 1984 og 1989 før eventyret var over. De oppnådde aldri stor kommersiell suksess, men markerte seg som et sterkt rock & roll-band og fikk fans i de høyeste rockearistokratiske kretser. Tom Petty tok dem med som oppvarmingsband på en av sine turneer, og Bruce Springsteen trakk frem Backseat Nothing som en av sine favorittlåter. Også Dave Alvin fra The Blasters var en beundrer og bidro muligens til at bandet fikk kontrakt med Slash Records, selskapet hvor Alvins band ga ut platene sine. Slash var et av de ledende selskapene innen «ny» gitarrock på slutten av syttitallet og opp gjennom åttitallet, etter å ha vokst frem fra fanzinen med samme navn. I stallen hadde de artister som Los Lobos, Violent Femmes og X, alle sentrale bidragsytere til amerikansk rock på åttitallet.

Mange av samtidige band lot seg inspirere av psykedelia og countryrock, ispedd punk og new wave. The Del Fuegos var mer av et tradisjonelt rockeband, med en salig blanding av garasjerock, rhythm & blues, pubrock, rockabilly og heartlandrock i ånden etter Bruce Springsteen og Tom Petty. Den klassiske miksen ble løftet ut av ren tradisjonalisme gjennom sterke låter, knapt styrbar energi og innstilling hentet fra punken. I tillegg hadde de en særegen vokalist i Dan Zanes, som sang med en raspete, sandpapir røst.

Debutalbumet The Longest Day ble produsert av Mitchell Froom, noe som var en av hans første produksjonser. Froom ga bandet en rå garasjelyd med tilstrekkelig tyngde til å føles samtidsrelevant, samtidig som han ornamenterte lydbildet med keyboards, noe som ga flere av sangene en ilter, skitten atmosfære. Dan Zanes har senere hevdet at Froom ikke klarte å fange energien bandet hadde live. Det er mulig – jeg fikk dessverre aldri oppleve dem fra scenen – men platen ga likevel følelsen av å befinne seg i rommet mens de spilte.

Albumets 11 låter var unnagjort på 34 minutter, uten et kjedelig øyeblikk. The Del Fuegos var ikke nyskapende, men de foredlet amerikanske musikktradisjoner av den røffe sorten på forbilledlig vis. Det tok ikke mange sekundene av åpningssporet Nervous And Shaky før jeg rettet meg opp i stolen og forstod at dette var mer enn nostalgi. Tankene gikk riktignok til amerikanske garasjer rundt 1966, men energien var helt og holdent av sin egen tid. Det var lett å skjønne hvorfor Backseat Nothing falt i smak hos Springsteen. Den hadde samme driv som hans egne Glory Days og Cadillac Ranch. I I Should Be The One nærmet de seg klassisk poprock, mens Have You Forgotten viste at Zanes også behersket countryfolk. I sum var The Longest Day var en frisk og underholdende oppdatering av amerikansk femti- og sekstitallsmusikk til åttitallet.

Album nummer to, Boston, Mass. fulgte i 1985. The Del Fuegos hadde kommet opp med 10 nye sanger som befant seg i samme landskap som de på debuten. Albumet rommet både røff garasjerock (det herlige åpningssporet Don’t Run Wild, It’s Alright og ballader som den mørke, lengtende I Still Want You, Fade To Blue og Coupe de Ville. Produksjonen, igjen signert Mitchell Froom, var mindre garasjepreget og tilført en forsiktig radiovennlig polish. Det ga en utviklet smak av «voksen» heartland-rock, ikke langt unna uttrykket til de nevnte beundrere Springsteen og Petty. På Night On The Town la de seg midt mellom de to legendene. The Del Fuegos leverte denne formen for rootsrock med overbevisning: Zanes sang med troverdig, hes røst, orgelet surklet, og gitarene ringte klart.

Boston, Mass. var et godt album, og bandet unngikk den klassiske fellen med et svakt andrealbum. Samlet sett var oppfølgeren likevel en anelse svakere, mye fordi overraskelsesmomentet var borte, og fordi det mer konvensjonelle lydbildet kostet dem noe av særpreget.

Rating The Longest Day: 8/10

Rating Boston, Mass: 7,5/10