Marshall Crenshaw – What’s In The Bag? (Razor & Tie cd, 2003)

1) Will We Ever?; 2) Where Home Used to Be; 3) Take Me with U; 4) From Now Until Then; 5) Despite the Sun; 6) The Spell Is Broken; 7) A Few Thousand Days Ago; 8) Long and Complicated; 9) I’d Rather Be with You; 10) Alone in a Room

2001 ga Crenshaw ut sitt andre livealbum, denne gangen med den geniale tittelen I’ve Suffered for My Art…Now It’s Your Turn, fritt etter Neil Innes fra luringene i Bonzo Dog Doo-Dah Band. Opptakene var hentet fra en konsert på The Stone Pony, Bruce Springsteens gamle vannhull i New Jersey. Han fremførte de fleste sangene akustisk, med litt hjelp fra Greg Cohen på bass (på åtte sanger) og Charlie Giordano på trekkspill (fire sanger). Utvalget bestod av hans mest kjente låter, tre sanger fra 447 og et par coverlåter. Det var god stemning og hyggelige versjoner, men platen var nok først og fremst for de dedikerte.

Hans første studioalbum på fire år, What’s in the Bag? fulgte i 2003, og ble hans siste plate for Razor & Tie. Det tok seks år før han ga ut sitt neste og så langt (i 2023) siste album. Utgivelsestakten var med andre ord fallende, men også med What’s In The Bag? leverte han en brukbar plate. Han spilte det meste av instrumentene selv, men hadde også hjelp av forskjellige musikere på utvalgte spor, som i tillegg til bass, trommer og gitar, enkelte steder ble krydret med vibrafon, cello, steelgitar og dulcitar. Han komponerte åtte av låtene alene eller sammen med andre. I tillegg hadde han med to coverlåter.

Platen var preget av en sørgmodig, tilbakeskuende atmosfære. Crenshaw sang med en smått resignert, livstrett tone i pipene. Det meste gikk som i ballade- eller midttempo, mens arrangementene var dominert av akustiske instrumenter. Sangene minnet mer om Burt Bacharach og den amerikanske sangboken enn om den spretne poprocken han hadde fylt de første platene sine med. Slik var det vel å bli eldre; Crenshaw fylte 50 år i 2003. Tekstene tok da også for seg livet som godt voksen, med alt det førte med seg av bekymringer og utfordringer, ikke minst når det gjaldt kjærligheten. Et godt eksempel var Will We Ever, hvor en smakfullt anrettet steelgitar lurte under Crenshaws såre fremføring av teksten om kjærligheten som gled ut gjennom fingrene. Den samme tonen fantes i Where Home Used to Be, hvor en cello forsterket mørket protagonisten befant seg i.

Selv om platen tidvis var en smule vel tilbakelent, klarte Crenshaw å holde interessen oppe stort sett hele veien. Han kunne godt spart seg den slappe versjonen av Take Me with U, men de egne sangene ble levert med selvtillit, i visshet om at evnen hans til å komme opp med gode melodier fortsatt var i stand til å bringe lytteren «dit». I Long And Complicated minnet han om Elvis Costello, og det blir aldri feil. Den instrumentale Despite The Sun kunne passert inn blant de mer eksperimentelle øyeblikkene på 447, og fungerte som et passe røft avbrekk i all melankolien. Den vellykkede versjonen av I’d Rather Be with You manglet kanskje den funky vibben fra originalen, men den smålåtne utgaven passet godt inn sammen med resten av materialet.

Rating: 7/10