Ray Davies – See My Friends (Universal cd, 2010)

1) Better Things; 2) Celluloid Heroes; 3) Days/This Time Tomorrow; 4) A Long Way from Home; 5) You Really Got Me; 6) Lola; 7) Waterloo Sunset; 8) Till the End of the Day; 9) Dead End Street; 10) See My Friends; 11) This Is Where I Belong; 12) David Watts; 13) Tired of Waiting for You; 14) All Day and All of the Night; 15) Victoria

Med The Kinks Choral Collection dykket Ray Davies ned i egen fortid og historie. Det ga åpenbart mersmak, og året etter var han klar med et nytt tilbakeskuende prosjekt. See My Friends bestod av nyinnspillinger av gamle låter, denne gangen med en duettpartner på hvert spor. Ifølge Davies oppstod prosjektet mer eller mindre tilfeldig. Det høres imidlertid litt søkt ut, man samler neppe folk som Bruce Springsteen, Metallica, Jackson Browne og en rekke andre små og store stjerner helt uten videre.

Davies var opptatt av at platen skulle fungere som en helhetlig lytteropplevelse, samtidig som han mente det var viktig at gjesteartistene fikk sette sitt preg på sangene. Intensjonene var sikkert gode, men når så mange ulike artister ble samlet på én og samme plate, var det nærmest umulig å få til et helhetlig resultat. Det var naturligvis Davies’ låter som bandt det hele sammen, men som album betraktet var helheten vanskeligere å få øye på.

At gjestene fikk sette sitt tydelige preg på materialet, ble klart med en gang. Duetten med Bruce Springsteen på Better Things stoppet ikke ved litt vokalhjelp; låten ble nærmest forvandlet til en rendyrket E Street Band-sang, med alt som hører til. Så kunne det selvsagt skjedd verre ting, og sangen tålte det jublende engasjementet til de involverte. Verre gikk det med Celluloid Heroes, hvor Jon Bon Jovi og Richie Sambora gjorde den sarte balladen om til et powerballade-mareritt, med Bon Jovis patosfylte rasp som spikeren i kista.

Ingen av versjonene kunne måle seg med originalene. Det var heller neppe poenget, men mange av forsøkene fremstod likevel som temmelig meningsløse. You Really Got Me er en av grunnpilarene i rock og metal, så på papiret var det morsomt at Metallica deltok på den, men resultatet ble ikke mer enn middels. Hva artister som Amy Macdonald, Paloma Faith, Gary Lightbody, Mumford & Sons og de hjelpeløse svenskene i Mando Diao egentlig gjorde i studio med Davies, er vanskelig å forstå. Her var det flere som tok på seg sko de ikke fylte.

Det fantes heldigvis også lyspunkter. Alex Chiltons bidrag ble blant de siste innspillingene han gjorde før han døde. Davies og Chilton ble venner da engelskmannen bodde i New Orleans, og det var fint å høre de to sammen på Till the End of the Day. Jackson Browne og Lucinda Williams var også alltid verdt å låne øre til, og de gjorde seg ikke bort i henholdsvis Waterloo Sunset og A Long Way from Home. Det herlige powerpop-bandet Spoon passet som hånd i hanske på See My Friends. Black Francis gjorde heller ingen dårlig figur på This Is Where I Belong, mens Billy Corgan virket mindre hjemme i All Day and All of the Night/Destroyer.

Rating: 5,5/10