Botanist – Collective: The Shape of He to Come (Avantgarde cd, 2017)

 1) Praise Azalea the Adversary; 2) The Shape of He to Come; 3) The Reconciliation of Nature and Man; 4) And the World Throws Off Its Oppressors; 5) Upon Veltheim’s Throne Shall I Wait; 6) To Join the Continuum

Collective: The Shape of Things to Come innebar en stor endring for Botanist. For første gang skjulte det seg en reell gruppeinnsats bak navnet. Otrebor, aka Robert Martinelli, var ikke lenger alene om å lage musikken. Han hadde riktignok hatt med seg andre tidligere også, men da kun i forbindelse med konserter. De seks musikerne som var involvert hadde spilt sammen fra 2013 til 2016, og albumet var resultatet av deres kollektive innsats i disse årene. Trommesporene ble hentet fra innspillinger Otrebor hadde gjort allerede i 2010. D. Neal og R. Chiang komponerte så melodilinjer og spilte inn dulcimer, harmonium og bass, ved hjelp av flere andre musikere. Otrebor la på keyboards og skrev tekstene, som ble sunget av den kvinnelige vokalisten Bezaelith og A. Lindo, aka Golem. Dermed var det ikke Otrebor selv som sto for vokalen denne gangen. Bezaeliths klokkeklare stemme var en vakker kontrast til Golems knurrende avleveringer.

Selv om lydbildet var utvidet og arrangementene mer komplekse, glimret gitaren fortsatt med sitt fravær i Botanists musikk. Om det var et bevisst statement mot gitarer eller bare en selvpålagt begrensning vites ikke, men det bidro i alle fall til at bandet skilte seg ut. At Otrebor karakteriserte musikken som green metal bidro naturligvis også til novelty-faktoren, på samme måte som mangelen på gitar, selve symbolet på metal, gjorde det. Så hadde Botanist gradvis fjernet seg fra metal, bortsett fra i stemning og tone, som fortsatt ankret uttrykket så vidt i avant metal. VI: Flora var mer et blackgaze-album enn noe annet, noe som også var et viktig element her. På Collective: The Shape Of Things To Come var det dessuten klare innslag av folk, blandet med den typiske «dulcimer-metal»-klangen og flak av skurrende shoegaze og blackgaze. Til sammen ga dette musikken en høystemt, religiøs overtone, som føltes varm og jordnær – på tross av de kjølige klangene.

Selv om Botanist ikke lenger var et enmannsprosjekt, var tekstuniverset det samme. Det handlet fortsatt om menneskehetens ødeleggende kamp mot naturen, en kamp vi i siste instans er dømt til å tape. Tittelsporet beskrev en slags Jesus-skikkelse av flora og kropp, som skulle oppstå fra det siste mennesket på jorden. Mens forgjengeren fungerte som en liten pause i den pågående kampen, med sin hyllest til alt det vakre som omgir oss av planter og blomster, var dommedagsstemningen tilbake for fullt denne gangen:

Modern Man the oppressor
He who tests the balance
He who pushes it to break apart
He who shall be wiped away

Tekstene understøttet den spirituelle atmosfæren som ble dyrket frem gjennom et bredere musikalsk register enn tidligere. Collective var både mer beroligende og mer truende på samme tid.

Dessverre var ikke produksjonen helt i stand til å forløse musikken. Den bar preg av at opptakene var bearbeidet av flere musikere på ulike tidspunkt, og platen manglet følelsen av et kollektiv i full sving samtidig. Produksjonen hadde en viss smak av bomull og lo-fi, noe som bidro til at det fulle potensialet i materialet ikke kom over til lytteren. Det var synd og en klar svakhet, som likevel hadde ting å by på for dem som hadde fått sansen for Botanists sære univers. Albumet representerte uansett en vei videre, og bekreftet, tross innvendingene, at Otrebor fortsatt fant nye retninger for musikken sin.

Rating: 7/10