Brian Wilson – Brian Wilson (Sire LP, 1988)

1) Love And Mercy; 2) Walkin’ The Line; 3) Melt Away; 4) Baby Let Your Hair Grow Long; 5) Little Children; 6) One For The Boys; 7) There’s So Many; 8) Night Time; 9) Let It Shine; 10) Meet Me In My Dreams Tonight; 11) Rio Grande

Mye er skrevet og ment om Brian Wilsons liv og tilstand, kanskje særlig om hvordan han hadde det på åttitallet. Det er ingen overdrivelse å si at det gikk opp og ned. I 1982 «tvang» de andre medlemmene i The Beach Boys ham til å gjenoppta kontakten med psykolog Eugene Landy. Landys innflytelse var mer eller mindre total. Via medhjelpere overvåket han alt Wilson gjorde. Det gikk så langt at han blandet seg inn i det kunstneriske arbeidet til geniet, noe som må sies å være oppsiktsvekkende for en mann uten musikalsk bakgrunn eller talent. Landy – og faktisk også hans samboer (!) – ble kreditert på flere av sangene som endte opp på «Brian Wilson», noe som heldigvis senere ble endret.

Hva det nå enn kostet, både økonomisk og menneskelig: Brian Wilson kom seg på beina igjen. Hans bidrag var de klart mest verdifulle på det selvtitulerte Beach Boys-albumet fra 1985, og i 1987 signerte han en kontrakt med Seymour Steins Sire Records. Sommeren året etter kom så Wilsons første album under eget navn. Innspillingene pågikk i et helt år, foregikk i elleve forskjellige studioer og kostet mer enn en million dollar.

Prosjektet involverte flere produsenter, blant dem Russ Titelman, Lenny Waronker og Andy Paley. Sistnevnte hadde en interessant bakgrunn og hadde blant annet produsert flere av platene til Jonathan Richman. Titelman og Waronker var begge størrelser i amerikansk musikkliv, med imponerende merittlister som produsenter og bransjefolk. Midt i dette galleriet av karakterer blandet Landy seg inn, via utsendte «spioner» som overvåket alt den skjøre Wilson foretok seg i studio. Det kunne vanskelig gå bra, og de erfarne produsentene røk raskt uklar med Landy. Titelman beskrev prosessen som mer lik en Marx Brothers-film enn en plateinnspilling. Og likevel kom det, utrolig nok, et veldig godt album ut av det hele.

Til tross for fysiske og mentale plager hadde Brian Wilson skrevet sanger gjennom store deler av åttitallet, og han begynte allerede i 1986 arbeidet med et soloalbum sammen med den gamle kompisen Gary Usher. Det ble imidlertid aldri noen plate av dette forsøket. I forbindelse med «Brian Wilson» tok Andy Paley rollen som Wilsons viktigste samarbeidspartner, og denne gangen ble det et ferdig resultat.

Brian omtalte ofte Pet Sounds og Friends som sine første egentlige soloalbum. Det var for så vidt en treffende beskrivelse, men de ble som kjent utgitt under The Beach Boys-navnet. Det er også naturlig å føye The Beach Boys Love You fra 1977 til listen over album han mer eller mindre laget alene, utover at de øvrige bandmedlemmene bidro som sangere. Drøyt 20 år senere slapp han så sitt fjerde soloalbum – i praksis – og utrolig nok fortjente «Brian Wilson» en plass i det kresne selskapet. La det samtidig være sagt at det ikke var et mesterverk på nivå med Pet Sounds som kom ut i 1988, men det var et meget godt album med typisk Brian Wilson-musikk, på et nivå få hadde forventet etter alle årene med problemer.

Wilson møtte mange potensielle samarbeidspartnere i forkant av innspillingene. Navn som Bob Dylan, Harry Nilsson, Lindsey Buckingham, John Sebastian og sågar Prince svevde i luften. De eneste samarbeidene som faktisk materialiserte seg på albumet var Walkin’ The Line, skrevet sammen med Nick Laird-Clowes fra The Dream Academy, en musiker som åpenbart hadde lyttet nøye til The Beach Boys, og Let It Shine, skrevet sammen med Jeff Lynne.

«Brian Wilson» var det første albumet Wilson produserte selv siden Love You drøyt 10 år tidligere. De to platene hadde til felles mye bruk av keyboards og synthesizere, selv om uttrykket var forskjellig. Love You var minimalistisk og demo-aktig, mens «Brian Wilson» var en stor og kompleks produksjon. Pet Sounds var en naturlig sammenligning rent arrangementsmessig, men der mesterverket fra 1966 nøt godt av innsatsen til store deler av The Wrecking Crew, kremen av studiomusikere i Los Angeles, var de i 1988 erstattet av en moderne maskinpark. Resultatet ble en litt hard, digital lyd som var smått fremmedgjørende ved første lytt. Heldigvis var ikke åttitallsproduksjonen mer påtrengende enn at Wilsons evner som låtskriver og arrangør likevel skinte gjennom. Han var virkelig seg selv igjen. Flotte sanger som Love And Mercy, Melt Away og There’s So Many hadde alle hans typiske kvaliteter, og trakk en klar linje tilbake til mesterverkene fra sekstitallet, selv om det fortsatt var et stykke opp til de aller største øyeblikkene, som God Only Knows og Good Vibrations. Han virket åpenbart inspirert og strakte seg også mot nye musikalske landskap med den åtte minutter lange avslutningen Rio Grande, hvor han inkorporerte elementer fra filmmusikk à la Sergio Leone med vellykket resultat. Stemmen hans var også, om ikke tilbake på sekstitallsnivå, i langt bedre form enn den hadde vært på mange år.

Til tross for at det ble brukt mye ressurser på å markedsføre geniets comeback, ble salget en skuffelse, med 54. plass i USA og 39. plass i Australia som bestenoteringer. Omtrent samtidig som albumet kom ut fikk The Beach Boys, uten Brian, en kjempehit med den nedrige Kokomo. Verden vil bedras.

Rating: 8/10