Dead Cross – Dead Cross (Ipecac/Three One G cd, 2017)

1) Seizure and Desist; 2) Idiopathic; 3) Obedience School; 3) Shillelagh; 4) Bela Lugosi’s Dead; 5) Divine Filth; 6) Grave; 7) The Future Has Been Cancelled; 8) Gag Reflex; 9) Church of the Motherfuckers

Dead Cross ble stiftet i november 2015 av David Lombardo (trommer), Mike Crain (gitar), Justin Pearson (bass) og Gabe Serbian (sang). Lombardo var naturligvis mest kjent fra Slayer, men hadde også vært med i Mr. Bungle and Fantômas. Justin Pearson og Gabe Serbian hadde begge vært med i det snurrige støyrock/noisecore bandet The Locust. De to hadde også vært med i Retox, sammen med Mike Crain.

Med hjelp av produsent Ross Robinson (At The Drive In, Slipknot, Amen, The Cure, Machine Head) spilte kvartetten inn et album i 2016. Før musikken ble utgitt sluttet vokalist Serbian. I stedet for å gi ut platen med Serbians vokal, ble Mike Patton, som kom med på slutten av 2016, bedt om å legge på ny vokal på det innspilte materialet. Patton nøyde seg ikke med å det, han skrev også egne tekster til sangene.

Dead Cross’ selvtitulerte debut ble omsider utgitt i august 2017, og fikk god mottagelse. Bandet ga uttrykk for at de så på seg selv som hardcore punk, men omgivelsene plasserte dem i like stor grad i metalbagen. Den 27 minutter korte platen viste at begge hadde rett. Dead Cross rev av seg intens hardcore, med metallisk polish, eksemplifisert med låter som Shillelagh, Idiopathic og Seizure And Desist. Ved første lytting var det som om de ni låtene fløy forbi som en ilter veps, hvor kombinasjonen av Patton i det hissige vokalhjørnet og de tre eminente, tekniske musikernes kjør ble til en storm av toner. Lombardo var like intenst tilstede som i Slayers glansdager, mens gitarist Crains gitarer vevet piggtråd på kryss og tvers. De minnet om både lyden av åttitallets hardcore fra hjemstaten California og senere band Botch, Converge og (tidlig) Cave In. Ved lytt nummer tre og fire åpnet den glødende, hvite støyen seg opp, og detaljer og låter fikk form og farge. Dead hadde også en melodisk åre, som tøt gjennom flere steder. Dessuten dukket det opp låter med mindre heseblesende tempo, som Gag Reflex, som tok opp i seg sludgemetalens seige sinne. Church Of The Motherfuckers brøt også opp, med innslag av Faith No Mores melodiske løft. Det største høydepunktet var likevel versjonen av Bauhaus’ Bela Lugosi’s Dead fra 1979. Dead Cross forandret engelskmennenes debutsingel fra originalens mer enn ni minutter lange dub-influerte gothrock til et to og et halvt minutt kort inferno, uten at hyllesten til skrekkfilmskuespilleren Béla Ferenc Dezső Blaskó aka Bela Lugosi ble ødelagt.

«Dead Cross» var en morsom utgivelse, der de beste øyeblikkene var å finne i de tre nevnte sangene, som snek seg unna det verste hardcorekjøret. Kvartetten var underholdende nok også med hardcore, men de ble mindre originale i det stoffet, og kunne lett bli forvekslet med cirka 1 000 andre band i sjangeren på de mer «alminnelige» utblåsningene.

Rating: 7/10