Philippe Besombes – Libra (Un film du groupe Pattern) (Pole LP, 1975)

1) La Plage; 2) Rugby; 3) Theme Grave; 4) Ballade en Vélo; 5) Les Diapos; 6) Cérémonie; 7) Jaune; 8) PJF 261; 9) Raggacountry; 10) Appel de Libra; 11) Poursuite; 12) La Ville; 13) Les Cosmonautes; 14) Avécandista; 15) Tis a Song (2:35)

Philippe Besombes så neppe for seg at han først og fremst skulle bli husket som musiker da han begynte på en kjemiutdanning ved universitetet i Paris, men slik endte det. Besombes skulle komme til å stå bak flere usedvanlige utgivelser i grenselandet mellom elektroakustisk musikk, improvisasjon, fri jazz og rock. Han ble først lagt merke til i 1972, da han laget musikk for et ballettkompani sammen med Jean-François Dessoliers, i duoen PJF. På sensommeren samme år tok samarbeidet slutt, da Besombes dro på en flere måneder lang reise gjennom Iran, Afghanistan og Pakistan. Vel tilbake fra hippieturen ble han venn med Jean-Michel Jarre, som på dette tidspunktet arbeidet ved legendariske GRM i fransk radio. De to gjorde flere konserter sammen, og i 1973 ble Besombes spurt om å lage musikk til en film av kollektivet Pattern, som bestod av flere unge filmskapere. Besombes fikk forespørselen etter at Jarre høflig hadde takket nei til oppdraget. Filmen, Libra, var etter sigende en smal, psykedelisk affære. Det tok tid å få finansieringen på plass, men i 1975 forelå både filmen og Besombes’ lydspor, som ble utgitt samme år.

Pattern hadde opprinnelig planlagt å bruke musikk fra Pink Floyds Atom Heart Mother, men hadde «glemt» å be om tillatelse. Dermed ba de Besombes lage musikk med en lignende stemning og atmosfære som britene hadde skapt på sin klassiker fra 1970. Besombes gikk til verket sammen med noen få gjestemusikere og laget et album som tidvis kunne minne om Floyds psykedeliske, progressive blues, men som stort sett beveget seg enda lenger ut i den eksperimentelle enden av skalaen. Libra inneholdt progressiv rock, østlig inspirert musikk, elektroakustiske utlegninger og mer ubestemmelige uttrykk, der keyboards, synthesizere, trommer og bass vekselvirket med spøkelsesaktig kor fra to kvinnelige sangere, rene støyflater og andre studioeffekter. Her var det like mye Pierre Henry som Pink Floyd. De 15 sporene utgjorde ikke et strengt sammenhengende album. Musikken var veldig variert og fragmentert men Libra ble aldri mindre enn dypt fascinerende. Albumet bør høres av alle med sans for eksperimentell elektronisk musikk og/eller filmmusikk.

Rating: 8/10