Marshall Crenshaw – Field Day (Warner LP, 1983)

1) Whenever You’re on My Mind; 2) Our Town; 3) One More Reason; 4) Try; 5) One Day With You; 6) For Her Love; 7) Monday Morning Rock; 8) All I Know Right Now; 9) What Time Is It?; 10) Hold It

På tross av at debutalbumet bare ble en mindre salgssuksess, presset Warner Brothers på for å få ut en oppfølger så raskt som mulig. Det satte Crenshaw under press. Han hadde bare to låter «til overs» fra debuten, og resten av materialet måtte skrives på kort tid, innimellom konserter og promotering. Dèt var en situasjon mange lovende artister fikk kjenne på, når en debut man ofte hadde jobbet med i årevis plutselig skulle følges opp. Resultatet ble ofte at album nummer to fremstod som en blek skygge av forgjengeren. Crenshaw tok imidlertid utfordringen på strak arm og leverte et knippe nye, fengende og varige sanger. Om de samlet sett ikke helt nådde opp til debuten, var det ikke langt unna; han var fortsatt klassens beste popsmed.

Sangene på Field Day holdt seg i stor grad til samme oppskrift som sist, med tydelig inspirasjon fra Nick Lowe, Buddy Holly og The Beatles. Enkelte låter var en smule mer tidsriktige, både i form og lengde, med et tydeligere new wave-preg, og flere strakk seg opp mot fire–fem minutter. Den største endringen lå likevel i arrangementene og produksjonen. Denne gangen ble Crenshaw koblet med Steve Lillywhite. Den 27 år gamle engelskmannnen var en mer moderne produsent enn Robert Gotherer. Han hadde allerede markert seg gjennom arbeid med blant andre XTC, Siouxsie & The Banshees og The Members, og fikk sitt store gjennombrudd da han produserte Peter Gabriels tredje soloalbum i 1980. Det var her åttitallets mest ikoniske trommelyd ble tatt i bruk for første gang, da Lillywhite og tekniker Hugh Padgham utviklet den såkalte «gated reverb»-lyden. Han produserte også U2s tre første album og Big Countrys debut The Crossing.

Lillywhite tok med seg hele verktøykassa inn i Record Plant Studio i New York vinteren 1983. Field Day fikk en langt «større» lyd enn Marshall Crenshaw, der særlig trommelyden var modernisert. Det var et lite sjokk å høre slagverket smelle inn etter åtte sekunder i det glimrende åpningssporet Whenever You’re on My Mind, men etter noen gjennomlyttinger falt det hele fint på plass. Lillywhite strødde også ekko over vokal og harmonier, og selv om det stort sett bare var én gitar i sving om gangen (med noen få overdubbinger), låt det friskt og energisk, med en tydelig smak av 1983, uten at det ble en pinlig oppdatering av noe som allerede fungerte godt.

Field Day var noe annet enn debuten, men fungerte godt på egne premisser. Ved å fornye lydbildet innenfor (stort sett) samme stil unngikk Crenshaw å lage en oppfølger som bare var en svakere kopi av forgjengeren. Også denne gangen hadde han skrevet et knippe tidløse popsanger.

Aller best var nevnte Whenever You’re on My Mind, som var en overligger fra debuten og en perfekt, nostalgisk låt med et refreng for evigheten. Et annet høydepunkt var What Time Is It?, som var en liten hit for The Jive Five i 1962. Den var komponert av blant andre Gotherer, og trakk dermed linjene tilbake til debuten. For de som er svake for klassisk gitarpop var For Her Love en ren hjertesmelter. Og Our Town må heller ikke glemmes.

Field Day fikk en blandet mottakelse. Flere kritikere reagerte på produksjonen, noe som er vanskelig å forstå, særlig i ettertid. Ja, det var en modernisering, men hvorfor ikke når resultatet ble så friskt? Salgsmessig gikk det omtrent som sist, med en 52. plass som bestenotering i hjemlandet. Dermed var det bare å konstatere at det store kommersielle gjennombruddet uteble.

Rating: 8/10