Cathedral – Supernatural Birth Machine (Earache cd, 1996)

1) Cybertron 71/Eternal Countdown; 2) Urko’s Conquest; 3) Stained Glass Horizon; 4) Cyclops Revolution; 5) Birth Machine 2000; 6) Nightmare Castle; 7) Fireball Demon; 8) Phaser Quest; 9) Suicide Asteroid; 10) Dragon Rider 13; 11) Magnetic Hole

Dorrian, Jennings og de andre holdt tempoet oppe, og drøyt ett år etter klassikeren The Carnival Bizarre ga Earache ut deres fjerde album. Dermed hadde de levert fire album og like mange EP-er i løpet av fem år.

Mye var likt som sist. Besetningen var den samme, og Jennings og Dorrian sto for låtskrivingen, Kit Woolven produserte og de benyttet det samme studioet. Likevel regnes Supernatural Birth Machine som starten på det fans omtaler som bandets «middelfase». Hva som egentlig ligger i det, kan diskuteres, men det henger nok først og fremst sammen med at de tre første albumene regnes som katalogens sterkeste og utgjør en klassisk trilogi innen britisk metal. Samtidig var det også musikalske endringer å spore. Med The Ethereal Mirror og særlig The Carnival Bizarre hadde Cathedral beveget seg et godt stykke bort fra den rene doomen som preget debuten, og den utviklingen fortsatte her. Forskjellen fra forgjengeren var likevel ikke større enn at det fremstod som en naturlig videreføring snarere enn et brudd. De lente seg litt mer mot samtidige metaltrender, med innslag av stoner metal, en liten dose grunge og hint av groove metal. Likevel var det fortsatt Black Sabbath og syttitallets tungrock som var den viktigste ledestjernen. Med kontinuitet i uttrykket og en solid katalog bak seg, var imidlertid overraskelsesmomentet borte. Etter første gjennomlytting var det fristende å omtale Supernatural Birth Machine som en litt blek, men brukbar oppfølger til The Carnival Bizarre. Det inntrykket var vanskelig å riste helt av seg, og platen fremstod som deres svakeste til da, uten at den på noen måte var dårlig.

Etter hvert som man ble kjent med albumet fungerte det greit som heavy metal-plate, dominert av den stadig glimrende riffmesteren Gary Jennings og vokalist Lee Dorrian, som varierte mellom ren Ozzy-inspirert sang og en tørr, halvbrølende stil. Det siste ble mest brukt, noe som fungerte godt mot det tunge fundamentet som ble lagt av de tre andre. Tekstene var fortsatt en blanding av tegneserieestetikk, science fiction, gotisk skrekk, pagan mytologi og ren absurdisme. Supernatural Birth Machine var i så måte en treffende oppsummering av det teksuniverset, med titler som Fireball Demon, Dragon Rider 13, Cyclops Revolution og Urko’s Conquest, sistnevnte med tydelige referanser til Planet Of The Apes. Heldigvis var det også en god porsjon humor å finne og Dorrian sparte ikke på utrop som «oooh», «come on, let’s take it to the top» og «are you ready», forhåpentligvis uttalt med tunga i kinnet.

Sammenlignet med Cathedrals til da skyhøye nivå var det lengre mellom de virkelig store øyeblikkene denne gangen. En «mudrete» produksjon gjorde dessuten lydbildet unødvendig grått, og flere låter som passerte uten å feste seg, selv etter gjentatt lytting.  Så var det heldigvis også noen klare høydepunkter: Tittelsporet fungerte som en oppsummering av alt bandet hadde gjort frem til da, der de over ni minutter bød på seig doom, mer lyriske partier og ren heavy metal. Nightmare Castle befant seg i den mørkeste enden av skalaen, mens Urko’s Conquest var rendyrket heavy ikke langt unna Judas Priest. I motsetning til Priest, som hadde to gitarister, gjorde Jennings hele jobben alene, uten at det var noe å savne.

Rating: 7/10