Jefferson Starship – Winds of Change (Grunt LP, 1982)
1) Winds of Change; 2) Keep on Dreamin’; 3) Be My Lady; 4) I Will Stay; 5) Out of Control; 6) Can’t Find Love; 7) Black Widow; 8) I Came Back From the Jaws of the Dragon; 9) Quit Wasting Time
Da Winds Of Change kom ut i 1982, hadde Jefferson Starship holdt på nesten like lenge som forgjengeren Jefferson Airplane gjorde. Det betydde på ingen måte at Starship hadde en like makeløs katalog å vise til. Det begynte riktignok greit nok, med noen brukbare album midt på syttitallet, men deretter startet forfallet, og med Wind Of Change ble en foreløpig bunn nådd.
Besetningen var den samme som sist, med unntak av at Grace Slick var tilbake som fullverdig medlem. Det var imidlertid lenge siden Slick og Kantner hadde vært de drivende kreative kreftene i bandet. De bidro riktignok til låtskrivingen på to sanger hver, men ekteparet Sears stod bak fire, og Craig Chaquico var med på tre. Om de gamle hippiene følte seg hjemme i den markedstilpassede hardrocken som ble prestert på Winds Of Change, vites ikke, men det er grunn til å tro at Grace Slick gjorde det. Hun hadde dyrket mye av den samme stilen på sine to seneste soloplater og skulle forfølge den banale, intetsigende hardpopen i avleggeren Starship utover åttitallet. På Winds Of Change ble hun riktignok stående en del i skyggen av Mickey Thomas, som sang på seks av ni låter. Da hun trådde til med sirenen sin, virket hun likevel mer engasjert enn sin gamle samboer, som det må ha vært verre med. Kantner slapp til med litt hippieprog-vibrasjoner på det lille høydepunktet I Came Back From The Jaws Of The Dragon, som hadde noe av fellesskapsfølelsen fra gamle dager, med den samme urent travende harmonisangen. Out Of Control, Kantners andre bidrag, besøkte også kjent tekstlig territorium, uten at den science fiction-dyppede sangen ble annet enn masende.
Modern Times hadde en viss sjarm og et par låter med god AOR. Selv om de fortsatte i samme stil, var resultatet betraktelig verre denne gangen. Produsentskiftet til Kevin Beamish gjorde lite fra eller til. Det skyldtes sikkert at han opererte i samme musikalske landskap med sin andre store klient, REO Speedwagon, med den forskjellen at gjengen fra Illinois hadde bedre låtmateriale. Winds Of Change var full av hul og intetsigende softrock med et visst trykk i gitarene. Det var en akutt mangel på gode låter som kunne ha gjort platen lytterverdig til tross for det generiske lydbildet. Mickey Thomas lirte av seg håpløse ballader som Be My Lady og beviste at han var en kompetent, men kjedelig sanger. Han var ikke i nærheten av forgjengeren Marty Balin, som i sine beste øyeblikk kunne skape magi av de mest ordinære melodier og tekster.
Kritikere og gamle fans okket seg over platen, men bandet hadde fortsatt et brukbart grep om publikum. Winds Of Change nådde 26. plass i USA, det samme som forgjengeren, mens singlene Be My Lady og tittelsporet ble mindre hits, med henholdsvis 28. og 38. plass.
Like etter at albumet hadde kommet ut, sluttet trommeslager Aynsley Dunbar. Han ble erstattet av Donny Baldwin.
Rating: 4/10
