Coroner – Punishment For Decadence (Noise cd, 1988)

1) Intro (instrumental); 2) Absorbed; 3) Masked Jackal; 4) Arc-Lite» (instrumental); 5) Skeleton on Your Shoulder; 6) Sudden Fall; 7) Shadow of a Lost Dream; 8) The New Breed; 9) Voyage to Eternity; 10) Purple Haze

4 måneder etter debuten var Coroner klare med album nummer to. Bandet hadde fått en del oppmerksomhet i metalundergrunnen med R.I.P., og selv om de langt fra solgte plater i samme omfang som Metallica, Slayer, Anthrax og Megadeth, hadde de opparbeidet seg kredibilitet blant de rettroende. I 1988 hadde de sikret seg en plass blant de bedre «2.-divisjons»-bandene i den fortsatt livskraftige thrash metal-scenen, side om side med navn som Testament, Forbidden, Holy Terror, Pestilence, Overkill og Anacrusis, for å nevne noen av de mest sentrale.

I likhet med Anacrusis skulle Coroner etter hvert finne en vei videre da mulighetsrommet i thrash metal begynte å bli uttømt. Allerede på R.I.P. fantes det tydelige spor av proto-tech, noe som senere skulle slå fullt ut i en mer rendyrket progressiv metal på albumene som fulgte i 1989, 1991 og 1993. På Punishment for Decadence utforsket de fortsatt thrash-metalens muligheter, med en tydelig foredling og forsterkning av det de hadde presentert på debuten.

I likhet med forgjengeren ble Punishment for Decadence spilt inn i Berlin, men trioen hadde byttet produsent. Harris Johns var erstattet av Guy Bidmead. Bidmead hadde startet karrieren som studiotekniker på syttitallet og vært involvert i innspillinger med blant andre Yes og Bob Marley & The Wailers. På åttitallet beveget han seg mer over i produsentrollen og jobbet blant annet med Motörhead. En av hans siste jobber før samarbeidet med Coroner var som tekniker på Lemmy og kompanis Rock ’n’ Roll, fra 1987. Bidmead ga Coroner en passe røff og kraftfull lyd, uten at resultatet ble slurvete. Tvert imot fikk han frem tosidigheten i trioens uttrykk: På den ene siden det intense, brutale thrash-drivet, der tempoet ofte lå godt over 110, og på den andre siden det avanserte spillet, der særlig gitarist Tommy T. Baron fremstod som et teknisk vidunder av en annen verden. Han presset inn den ene soloen mer hysterisk enn den andre, uten at det tippet over i teknisk jåleri eller gikk på bekostning av det riffbaserte fundamentet denne typen musikk var avhengig av.

Det var ikke bare produksjonen og musiseringen som hadde tatt steg fra debuten. Også som låtskrivere hadde trioen utviklet seg. De holdt fast ved arbeidsdelingen fra R.I.P.: Baron og Ron Royce sto for musikken, mens trommeslager Marquis Marky skrev tekstene. Det kunne minne om opplegget til Rush – et band som utvilsomt inspirerte Coroner – selv om sveitserne musikalsk befant seg et helt annet sted enn canadierne i 1988. Markys tekster var heller ikke på samme intellektuelle og konseptuelle nivå som Neil Pearts, men fokuserte på elendighet, angst og undergang, riktignok formidlet med en urovekkende snert. Omslaget, med sitt utdrag fra Auguste Rodins Helvetes porter, understøttet tematikken på effektivt vis.

Denne gangen begrenset de seg til én instrumental, hvis man ser bort fra den 12 sekunder korte introen. Arc-Lite gjorde godt fra seg også blant låtene med vokal. Vokalen var aldri Coroners sterkeste kort. Selv om Marky var en effektiv og sjangertypisk vokalist, manglet han personligheten til for eksempel Tom Araya (Slayer) eller Keith Deen (Holy Terror). Hans begrensede vokale spenn, han var mer bjeffer enn sanger, var likevel ingen hindring for at det sterke materialet kom til sin fulle rett.

Hypertekniske Skeleton on Your Shoulder står igjen som et av thrash-metalens store høydepunkter. Sudden Fall skapte spenning gjennom effektive temposkift bak Barons gitarer, mens The New Breed og Voyage to Eternity pekte frem mot bandets progressive fase, uten å gi slipp på thrash-formlene. Resultatet var på samme tid primitivt og avansert, brutalt og eklektisk.

På CD-utgaven var det også plass til en overraskende vellykket versjon av Jimi Hendrix’ Purple Haze, opprinnelig utgitt som B-side på en singel. Det var underholdende å høre Baron «utfordre» Hendrix mer enn 20 år etter originalen, og han gjorde slett ikke skam på seg.

Rating: 8/10

Coroner – No More Color (Noise cd, 1989)