Jefferson Airplane – Bark (Grunt/RCA LP, 1971)

1) When The Earth Moves Again; 2) Feel So Good; 3) Crazy Miranda; 4) Pretty As You Feel; 5) Wild Turkey; 6) Law Man; 7) Rock And Roll Island; 8) Third Week In The Chelsea; 9) Never Argue With A German If You’re Tired Or European Song; 10) Thunk; 11) War Movie

Selv om det gikk tett på to år mellom Volunteers (november 1969) og Bark (september 1971), noe som var veldig lenge i platebransjen på denne tiden, hadde ikke det store publikum glemt Airplane. De holdt navnet varmt gjennom samleplaten The Worst Of Jefferson Airplane, som ble sluppet i passe tid til julesalget i november 1970, og turnerte på høsten samme år. Samleplaten solgte til platina. Også Bark, deres sjette studioalbum, gjorde det godt, med 11. plass og gullplate.

På tross av at de hadde klart å ta steget inn i syttitallet med fortsatt suksess og kunstnerisk relevans, var alt likevel ikke fryd og gammen. Kantner, Kaukonen og Casady hadde alle smakt på andre muligheter, gjennom henholdsvis soloalbum og Hot Tuna. Dryden fikk sparken allerede i 1970, og Marty Balin sa takk for seg innledningsvis i planleggingen av Bark. De to ble erstattet av Papa John Creach, som bidro med fele på tre låter, og trommeslager Joey Covington. De to nykommerne kjente resten av bandet gjennom bidrag på de nevnte soloprosjektene. Kantner og Slick hadde blitt et par, og fikk en datter på nyåret 1971. Slick var dessuten involvert i en stygg bilulykke våren samme år, da hun kjørte bilen sin inn i en vegg i en tunnel i høy fart. Hun hadde etter sigende griseflaks, men ble satt på sidelinjen noen måneder.

Andre prosjekter, medlemsbytter, fødsel og bilulykke til tross; Airplane klarte å komme opp med et godt album for sjette gang på rad. Dèt var det ikke mange som var i stand til. Så fikk platen tøffere behandling fra kritikerne enn de var vant til, og Bark var ikke fullt på høyde med deres beste ting, men det var et jevnt godt album.

Med et par unntak samarbeidet ikke medlemmene om låtskrivingen denne gangen. Slick, Kantner og Kaukonen bidro med tre låter hver, mens Covington fikk med ett bidrag, den snodige a cappella-/pianovarianten Thunk, som om ikke annet bekreftet at det fortsatt ikke var noe i veien med bandets evne til å synge harmonier. Ironisk nok var platens største høydepunkt Pretty As You Feel, den eneste lsangen som var kreditert flere musikere, nemlig Covington, Casady og Kaukonen, samt gjestene Carlos Santana og Michael Shrieve. Begge de to sistnevnte spilte også på den sløye, glovarmt luskende låten, som hadde et flott vokalarrangement, med spesielt strålende innsats fra Grace Slick. Slick, Kantner og Kaukonens bidrag var typiske for hvor de tre befant seg musikalsk i 1971. Slick var fortsatt en like særegen komponist som hun alltid hadde vært, mens Kantners og Kaukonens materiale lå tett på det de hadde levert på henholdsvis Blows Against The Empire og First Pull Up Then Pull Down.

Kantners When the Earth Moves Again, Rock And Roll Island og War Movie handlet alle om opprør; mot krig og vold, «The Man» og ødeleggelsen av jordkloden. Han var den av de tre som satt mest fast i hippie-estetikken, og musikken støttet godt opp under det, med sin blanding av acid rock, folkrock og løs harmonisang. Han hadde nok levert sterkere låter tidligere, men alle tre holdt rimelig godt nivå og lå rett i linje etter Blows Against The Empire.

Kaukonens Feel So Good var kruttsterk boogie, med hans beste sangprestasjon så langt. Både den og den instrumentale Wild Turkey hadde klare drag av Hot Tuna over seg. På Wild Turkey herjet Kaukonens gitar og Creachs fiolin ivrig over et groovy komp, uten at taket helt ramlet ned. Hans tredje bidrag var den fine visen Third Week In The Chelsea, som danset frem over et akustisk arrangement og sang fra Kaukonen og Slick, et sted mellom folk og country.

Slicks bidrag var vanskelige å karakterisere som noe annet enn typiske Slick-sanger. Det betydde originale, noen ganger klumsete, men som oftest elegante vendinger, både i tekst og musikk. Den snurrige Never Argue With A German If You’re Tired Of European Song skred frem på piano og forsiktig komp, med et kor som lød som det kom fra en annen tid, mens Slick hentet frem sin indre Lotte Lenya, i en sang som var inspirert av Kurt Weill og Bertolt Brecht. Den var ulik noe som hadde blitt utgitt under Airplane-paraplyen, men Slicks pågangsmot og originalitet betalte seg. Crazy Miranda var nok et kvinneportrett, om jenta som var fanget i pressens og markedsføringens propaganda og ikke visste hva hun ville ha, kunne det være kjærlighet hun lengtet etter? Slick på hjemmebane, altså. Det samme kunne sies om musikken, som var en pianodrevet ballade med skurrende gitarer dypt i lydbildet. Law Man var brennende balladerock, med en sint tekst om at drøy oppførsel fra øvrigheta kunne få det til å sprekke for henne. Her la hun seg tekstmessig tett opp til kjæresten Kantner.

Rating: 7,5/10