Coroner – No More Color (Noise cd, 1989)

1) Die by My Hand; 2) No Need to Be Human; 3) Read My Scars; 4) D.O.A.; 5) Mistress of Deception; 6) Tunnel of Pain; 7) Why It Hurts; 8) Last Entertainment   

Coroner gikk som en klokke på siste halvdel av åttitallet, og i september 1989 var det klart for den fjerde utgivelsen på like mange år, om demoen Death Cult fra 1986 regnes med. I likhet med Punishment for Decadence ble No More Color spilt inn i Berlin, og for tredje gang på rad jobbet bandet med en ny produsent. Denne gangen fikk trioen hjelp av Pete Hinton, som hadde arbeidet med blant andre Deathwish og britiske Saxon. Scott Burns stod for miksingen, i Morrisound Studio. Burns og Morrisound skulle bli helt sentrale i amerikansk death metal på begynnelsen av nittitallet, med band som Death og Morbid Angel i front. Dermed var koblingen til den scenen etablert. Det Coroner gjorde på No More Color hadde mye til felles med utviklingen i Death på samme tid, særlig rundt Spiritual Healing, som Death spilte inn i august 1989, kun et par måneder etter at Coroner hadde fullført No More Color.

Albumet markerte et tydelig brudd med forgjengerne. Det var fortsatt spor av thrash metal, men de fleste kjente sjangergrepene var forkastet, til fordel for en stram og rå teknisk metal, med klare avantgardistiske elementer. Her kunne man høre impulser fra jazz fusion, en viktig inspirasjonskilde for mange av de mest utforskende metalbandene, i tillegg til progressiv rock, hard rock, drypp av postpunk og til og med europeisk kunstmusikk.

Selv bandet fremsto i en mer ekspansiv form, var det ikke én overflødig tone på No More Color. De åtte låtene varte mellom tre og fem minutter, totalt 34 minutter, og alt var konsentrert og kontrollert. Sangene var tettpakket med ideer, levert med en presisjon og selvsikkerhet som få kunne matche. På mange måter minnet Coroner om Rush, men der de kanadiske prog-veteranene etter hvert ble mer «voksne» i uttrykket, beholdt Coroner den ungdommelige villskapen. Det ga musikken deres en særegen energi, og gjorde at den traff både de som foretrakk rå, kompromissløs metal og de som ønsket kompleksitet og variasjon.

Trioen hadde heller ikke glemt det viktigste: gode låter. Mange band forsvant inn i nye ideer og oppsiktsvekkende arrangementer uten å ha riff og melodier med på turen, men Coroner hadde denne avgjørende ingrediensen på plass. Selv om platen var tett og stram, var det rom for fengende riff, lette melodiske linjer og overraskende detaljer i arrangementene. Denne gangen var det ingen instrumentale spor og ingen dødpunkter. Låter som Read My Scars og Last Entertainment, sistnevnte med spoken word-partier levert av trommeslager og tekstforfatter Marky Edelmann, som ellers som vanlig lot vokaljobben ligge hos Ron Royce, hørte til det aller beste innen metal i 1989. Det samme gjorde den hissige, nyklassisistiske D.O.A., som igjen understreket at Tommy Vetterli (Baron Rojo) var blant sjangerens fremste gitarister. Og da er formidable Mistress of Deception eikke nevnt.

Rating: 8,5/10