Frank Zappa – Playground Psychotics (Barking Pumpkin 2cd, 1992)

CD 1: A Typical Day on the Road, Part 1: 1) Here Comes the Gear, Lads; 2) The Living Garbage Truck; 3) A Typical Sound Check; 4) This Is Neat; 5) The Motel Lobby; 6) Getting Stewed; 7) The Motel Room; 8) Don’t Take Me Down; 9) The Dressing Room; 10) Learning «Penis Dimension; 11) You There, with the Hard On!; 12) Zanti Serenade; 13) Divan; 14) Sleeping in a Jar; 15) Don’t Eat There; 16) Brixton Still Life; 17) Super Grease; 18) Wonderful Wino; 19) Sharleena; 20) Cruisin’ for Burgers; 21) Diphtheria Blues; 22) Well; 23) Say Please; 24) Aaawk; 25) Scumbag; 26) A Small Eternity with Yoko Ono, CD 2: A Typical Day on the Road, Part 2: 1) Beer Shampoo; 2) Champagne Lecture; 3) Childish Perversions; 4) Playground Psychotics; 5) The Mudshark Interview; 6) There’s No Lust in Jazz; 7) Botulism on the Hoof; 8) You Got Your Armies; 9) The Spew King; 10) I’m Doomed; 11) Status Back Baby; 12) The London Cab Tape; 13) Concentration Moon, Part One; 14) The Sanzini Brothers; 15) It’s a Good Thing We Get Paid to Do This; 16) Concentration Moon, Part Two; 17) Mom & Dad; 18) Intro to Music for Low Budget Orchestra; 19) Billy the Mountain, The True Story of 200 Motels: 20) He’s Watching Us; 21) If You’re Not a Professional Actor; 22) He’s Right; 23) Going for the Money; 24) Jeff Quits; 25) A Bunch of Adventures; 26) Martin Lickert’s Story; 27) A Great Guy; 28) Bad Acting; 29) The Worst Reviews; 30) A Version of Himself; 31) I Could Be a Star Now

Frank Zappa nøyde seg ikke med å ta opp en stor andel av konsertene sine. Han lot båndene gå i studio også. I 1970–71 dokumenterte han til og med livet backstage og på veien. Playground Psychotics, den nest siste arkivutgivelsen han rakk å gi ut før sin altfor tidlige bortgang, var mer sosialantropologi enn konsertplate. Resultatet ble dessverre minst like kaotisk og problemfylt som omslaget, der Zappas mangeårige samarbeidspartner Cal Schenkel fikk den nærmest umulige oppgaven med å tegne og håndskrive Zappas kommentarer til alle de 57 sporene. Resultatet var at skriften tidvis ble så liten og kronglete at den var tett på uleselig.

Zappa la ikke skjul på at han denne gangen beveget seg langt bort fra fansens forventninger. I omslagsteksten skrev han at albumet forlot rock’n’roll og seilte rett inn i sosialantropologiens farlige farvann. Platen var ment som en mulighet for yngre musikere til å få et innblikk i hvordan turnélivet artet seg tidlig på syttitallet, da det – ifølge Frank selv – fortsatt var gøy å være på veien. At unge menensker skulle bli spesielt inspirert av å høre på det vulgære tøvet til The Mothers of Invention, var likevel utrolig lite sannsynlig.

Av 57 spor var hele 38 opptak fra livet på veien. Disse var delt inn i tre hovedbolker: A Typical Day on the Road, del 1 og 2, samt The True Story of 200 Motels. De fleste var korte snutter, og helheten spilte seg ut som et amatørmessig radioteater, der opptakene hopper fra det ene til det andre uten noen rød tråd. Det eneste gjennomgående poenget var at lytteren ble sittende og undre seg over hvordan en såpass kaotisk gjeng i det hele tatt var i stand til å lage så mye nyskapende musikk.

Sporene der det faktisk ble spilt musikk var av høyst varierende kvalitet. Sharleena, med Flo & Eddie, fungerte greit i soul-drakt. Wonderful Wino var også ok. Cruisin’ for Burgers var ikke mer enn middels. Concentration Moon, i to deler, var grei nok, det samme var Intro to Music for Low Budget Orchestra. Billy the Mountain ble presentert i en 30 minutter lang versjon. Denne parodien på en rockeopera var opprinnelig å finne på Just Another Band from L.A., og var ikke særlig mer underholdende i enda lengre utgave. Historien var ganske kjedelig, om enn hysterisk, og musikalsk hadde den lite å by på. Hvis man ikke var lei av Flo & Eddie før dette, var det nærmest umulig å holde ut mer enn én gjennomlytting her.

Opptakene der John Lennon og Yoko Ono gjestet Zappa på scenen på Fillmore East i juni 1971, hadde vært utgitt tidligere, riktignok i en annen miks, på Lennons Some Time in New York City. Samarbeidet mellom de to gigantene viste først og fremst at det fortsatt var en fordel å ha en plan, fremfor å «finne opp» alt fra scenekanten. Riktignok var Well grei lytting, med Lennon i vokalt slag og et bluesrockende band i ryggen, men derfra og ut var det magert. Verken Say Please, Aaawk, Scumbag eller A Small Eternity with Yoko Ono hadde annen verdi enn å dokumentere at gigantene faktisk sto på samme scene. Å høre to av rockens største talenter brøle Scumbag over hestetramp-blues var nesten like smertefullt som å høre Yoko Ono hyle og ule i den korrekt titulerte A Small Eternity with Yoko Ono. Avantgardisten, nyskaperen og ufortjent utskjelte Ono ga et stort publikum anledning til å konstatere at hun først og fremst fungerte som et forstyrrende element for Lennon. Hvilket jo faktisk var en sannhet med modifikasjoner.

Rating: 3/10