Celtic Frost – Parched with Thirst Am I and Dying (Noise cd, 1992)

1) Idols Of Chagrin; 2) A Descent To Babylon (Babylon Asleep); 3) Return To The Eve; 4) Juices Like Wine; 5) The Inevitable Factor; 6) The Heart Beneath; 7) Cherry Orchards; 8) Tristesses De La Lune; 9) Wings Of Solitude; 10) The Usurper; 11) Journey Into Fear; 12) Downtown Hanoi; 13) Circle Of The Tyrants; 14) In The Chapel In The Moonlight; 15) I Won’t Dance (The Elders Orient); 16) The Name Of My Bride; 17) Mexican Radio; 18) Under Apollyon’s Sun

Celtic Frost kom seg aldri over smellen med Cold Lake, på tross av at de delvis rettet opp skuta med Vanity/Nemesis. Det var planer om å spille inn et nytt album med arbeidstittelen Under Apollyon’s Sun, men det ble aldri realisert, og i 1993 ble bandet oppløst. I 1995 etablerte Fischer bandet Apollyon Sun, som rakk å gi ut en EP i 1998 og et album i 2000 før det var slutt i 2001, da Fischer gjenopplivet Celtic Frost.

Noise Records rundet av kontrakten med Fischer og co med Parched With Thirst Am I And Dying. Tittelen var hentet fra en gammel bønn. Fint skulle det være. Det omfangsrike albumet, med 18 spor og en samlet spilletid på over 70 minutter, var ingen tradisjonell samling med bandets største «hits», tvert imot. Noen av de mest kjente låtene var riktignok med, men først og fremst bød platen på alternative versjoner av kjent materiale, uutgitte låter og ting som hadde vært vanskelig tilgjengelige. Det var en sympatisk samling med mye interessant stoff for dedikerte fans, som fungerte overraskende godt som helhet. Selv om den inneholdt enkelte ting som ikke hadde all verden å by på, var det stort sett underholdende lytting. Det inkluderte også tre spor fra den forhatte Cold Lake. Downtown Hanoi og Juices Like Wine ble delvis spilt inn på nytt i 1991 og fremsto bedre i ny drakt, samtidig som de gled forbløffende greit inn i helheten her. Det samme gjorde radioversjonen av Cherry Orchards. Slik ble samlingen en liten oppreisning for Cold Lake.

Det var lite å utsette på utvalget av låter som var hentet direkte fra tidligere album, selv om det sikkert kunne vært gjort andre valg enn A Descent To Babylon (Babylon Asleep) (fra EP-en Wine In My Hand (Third from the Sun)), Wings of Solitude, The Heart Beneath og The Name Of My Bride (alle fra Vanity/Nemesis), Circle of the Tyrants (Morbid Tales) og Tristesses de la Lune (Into The Pandemonium). Også I Won’t Dance (The Elders’ Orient) var godt kjent blant fans som et sentralt spor fra Into the Pandemonium, og her med i en radioversjon.

«Studiojam»-versjonene av Mexican Radio og Return To The Eve, fra henholdsvis Into The Pandemonium og EP-en Tragic Serenades, var ikke spesielt spennende. Da var The Usurper (også fra Tragic Serenades) bedre. Den absurde versjonen av Dean Martins gamle slager In The Chapel In The Moonlight var så hinsdes at den ble morsom, og hadde tidligere kun vært tilgjengelig på en obskur singel fra 1987. Fra samme år fikk vi også The Inevitable Factor. Dette var i perioden rundt Pandemonium, og selv om ingen av de to fortjente plass på mesterverket, holdt de god standard. Det samme gjorde Journey Into Fear fra 1985, som var i samme stil som Morbid Tales fra året før. Stort bedre ble det knapt.

Idols of Chagrin og Under Apollyon’s Sun var demoinnspillinger fra 1991, og var sannsynligvis tiltenkt albumet som aldri ble noe av. Man satt ikke igjen med følelsen av at Celtic Frost hadde funnet tilbake til magien fra 1987, men det låt smått lovende, og det hadde vært artig med et siste album. Dèt måtte vi vente helt til 2006 med å få.

Rating: 7/10