Harmonia – Deluxe (Brain LP, 1975)

1) Deluxe (Immer Wieder); 2) Walky-Talky; 3) Monza (Rauf und Runter); 4) Notre Dame; 5) Gollum; 6) Kekse

I juni 1975 spilte Harmonia inn sitt andre album, og ga det ut i slutten av august samme år. Timingen var perfekt: Deluxe smakte av sensommer, varm, luftig og drømmende som den var. Som sist spilte de inn musikken i Clusters studio i Forst, men selv om uttrykket var lett gjenkjennelig, var mye endret siden debuten. Den enkle opptakeren de hadde brukt på Musik von Harmonia var byttet ut med en 16-spors maskin som Conny Plank hadde tatt med seg. Plank produserte platen sammen med trioen. Han står igjen som den viktigste produsenten i krautrock, med en mange sentrale produksjoner bak seg. Han hadde allerede arbeidet med både Neu! og Cluster, så han var et naturlig valg.

På debuten hadde en enkel trommemaskin en hovedrolle. Denne var langt mindre dominerende denne gangen og dukket bare opp på to spor. Harmonia hadde nå nemlig med seg en høyst levende trommeslager. De inviterte Mani Neumeier, en av den tyske musikkscenens mest sentrale trommeslagere gjennom flere tiår. Han startet med fri jazz på sekstitallet før han dannet Guru Guru sammen med Ax Genrich og Uli Trepte. Trioen ga ut flere klassiske freakrockalbum på første halvdel av syttitallet, plater som kombinerte utsvevende gitarflagring med knusende rock. Neumeier spilte med trommemaskinen som metronom, noe som sikret at den kontante rytmikken fra debuten var på plass, samtidig som han hadde evnen til å variere spillet over grunnkompet på en måte som ga Deluxe et ekstraordinært livlig uttrykk.

Kombinasjonen av Rothers gitarer, Moebius’ utforskende lydmalerier og Roedelius’ sans for enkle, varige melodier gikk også denne gangen opp i en høyere enhet, faktisk på enda mer overbevisende vis enn sist. Lydbildet var mer variert og, om ikke polert, mer tilgjengelig og sødmefylt, uten å bli klissete. Det skyldtes naturligvis det mer avanserte opptaksutstyret, men også en større vektlegging av faktiske låter fremfor rene improvisasjoner. Etter hvert som de tre fikk flere konserter i beltet, utviklet de melodiøse temaer som de tok med seg i studio og dannet en grunnmur for de seks sporene.

Side én bestod av to lange spor på rundt ti minutter hver, og det første lille sjokket kom allerede etter ett minutt i åpningssporet: Harmonia sang! Vokalen ble riktignok brukt sparsomt, men markerte en tydelig åpning i uttrykket. Deluxe (Immer Wieder) var et klassisk Harmonia-stykke: sterkt rytmisk popmusikk med en søt melodi, krydret med gitarer, keyboards og synthesizer. Her minnet de om Kraftwerk, som året før hadde gitt ut klassikeren Autobahn — et album som må ha inspirert Harmonia. Walky-Talky var ikke dårligere, men annerledes. Den ble drevet frem av Neumeiers trommespill og Rothers østlig inspirerte gitarlinjer, som sammen med Cluster-duoens elektroniske dryss skapte et drømmende, surklende hele.

Side to åpnet med Monza (Rauf und Runter), som etter en rolig innledning dro i vei på et vis som kunne passet inn på Neu!s debutalbum fra 1972. Resten av siden bestod av kortere spor der Clusters musikalske fingeravtrykk var tydeligere. Notre Dame var svirrende proto-synthpop med anstrøk av new age. Gollum ble drevet frem av Neumeier i kompaniskap med rastløst synthpludder. Kekse rundet av en perfekt LP med en av Roedelius’ små melodiske perler, som langsomt bygget seg opp med støyfragmenter og Rothers gitarer. Da var det vanskelig å være uenig med Brian Eno i at Harmonia var verdens viktigste rockeband.

Det ble bare to studioalbum fra Harmonia før samarbeidet før det hele var over. Cluster fortsatte som duo til et stykke ut på åttitallet og ga ut flere sterke plater i siste halvdel av syttitallet, blant annet i samarbeid med Brian Eno, før de to medlemmene konsentrerte seg om solokarrierer og andre prosjekter, med et og annet comeback i de påfølgende tiårene. Rother gikk videre med en solokarriere etter at både Harmonia og Neu! var historie, og debuterte på egen hånd med flotte Flammende Herzen i 1977.

Rating: 10/10