Ray Davies – Working Man’s Café (V2 cd, 2007)

1) Vietnam Cowboys; 2) You’re Asking Me; 3) Working Man’s Café; 4) Morphine Song; 5) In a Moment; 6) Peace in Our Time; 7) No One Listen; 8) Imaginary Man; 9) One More Time; 10) The Voodoo Walk; 11) Hymn for a New Age; 12) The Real World

Det var overraskende og gledelig da Ray Davies fulgte opp Other People’s Lives med en ny plate allerede året etter. Han var med andre ord virkelig tilbake og nøyde seg ikke med et engangsstunt. Like gledelig var det at han fortsatt hadde mye å by på. Etter et svimlende stort bidrag til populærmusikken gjennom en lang rekke uforlignelige sanger viste han at inspirasjonen fremdeles var intakt. Det var heller ikke bare evnen til å skrive og fremføre sanger han hadde beholdt; hans tidvis sære syn på omgivelsene generelt og medmusikere spesielt var også i god behold. Kranglene i The Kinks hadde vært legendariske, særlig mellom Ray og lillebror Dave. Samtidig var han ikke snauere enn at han i forbindelse med utgivelsen av Working Man’s Café utbasunerte sin misnøye med resultatet og hevdet at det bare var The Kinks som kunne få musikken hans til å låte slik den skulle. Han var med andre ord i god form.

Klagen over Working Man’s Café kunne han imidlertid spart seg. Han leverte nemlig sitt andre sterke album på rad. Resultatet var kanskje en anelse svakere enn forgjengeren, men forskjellen var liten. Låtskriverkloen var fortsatt skarp. Lydbildet på Other People’s Lives var mer livlig, men oppfølgeren låt på ingen måte dårlig. Denne gangen hadde Davies byttet ut sitt eget Konk Studios med Room & Board Recording i Nashville og engasjert Ray Kennedy som medprodusent. Kennedy kom fra country- og singer/songwriter-miljøet og hadde arbeidet med artister som Steve Earle, Ron Sexsmith, Lucinda Williams og Rodney Crowell. Han ga Davies et voksent, men samtidig vitalt lydbilde. Musikerne ble hentet fra Nashvilles studiomiljø, uten at platen fikk den kjønnsløse klangen mange produksjoner fra countryhovedstaden slet med.

Lyden var uansett underordnet når det gjaldt Ray Davies. Det avgjørende var sangene og stemmen. Han hadde fortsatt både klang og uttrykk i behold; den melankolske, sørgmodig tilbakeskuende stemmen var like fengslende som tidligere. Også denne gangen holdt sangene et jevnt høyt nivå. Mesteparten av materialet beveget seg i midtempo, med poprock som utgangspunkt — vi snakket tross alt om mannen som, sammen med The Beatles, var med på å definere sjangeren. En svak countrytwang kunne merkes i rytmikk og arrangementer, uten at Working Man’s Café var et countryalbum.

Alle sangene fortjente oppmerksomhet, men noen pekte seg spesielt ut. Tittelsporet var et nydelig stykke nostalgi som speilet omslagsfotografiet tatt utenfor Lane Café i London. In a Moment var en slentrende, souldynket ballade med smakfulle blåsere. I Morphine Song tok han for seg bruken av smertestillende etter skyteepisoden han hadde vært utsatt for. Peace in Our Time hadde en typisk Davies-melodi, men teksten var i overkant lettvint. Da var det glimrende åpningssporet Vietnam Cowboys langt sterkere, med en syrlig tekst om globaliseringens velsignelser over en snerten gitarfigur.

Rating: 7,5/10