The Beach Boys – Keepin’ The Summer Alive (Brother/Caribou LP, 1980)

1) Keepin’ The Summer Alive; 2) Oh Darlin’; 3) Some Of Your Love; 4) Livin’ With A Heartache; 5) School Day (Ring! Ring! Goes The Bell); 6) Goin’ On; 7) Sunshine; 8) When Girls Get Together; 9) Santa Ana Winds; 10) Endless Harmony.

Keepin’ The Beach Boys Alive (Just) hadde vært en mer treffende tittel på bandets første forsøk på åttitallet. Nå hang det hele sammen med strikk og binders. Dennis var mer eller mindre ute av bildet, Carl lurte på om dette var liv laga og Brian var ikke i stand til å bære lasset. De øvrige medlemmene trengte desperat at han tok grep og lot det drysse litt magi over begivenhetene igjen. Bandet hadde ikke bare mistet grepet på det brede publikum; de stod også på sidelinjen i forhold til rådende musikalske trender. Fra å ha vært et av sekstitallets mest nyskapende band og på første halvdel av syttitallet utviklet seg til et trendy soft/roots-rock-lag, var det nå bare restene av den gamle storheten igjen. I en tid der fornyelsen foregikk innen punk og new wave, og artister som Bruce Springsteen og Michael Jackson dominerte salgslistene, var det lite plass til karene fra California.

De gjorde det heller ikke lettere for seg selv ved å levere svake album, med Keepin’ The Summer Alive som det tredje i rekken. Det hjalp lite at Brian tok styringen i studio da bandet samlet seg i kjente omgivelser i Western Studio i Los Angeles sommeren 1979. Han gikk i bresjen i noen få dager før alt falt fra hverandre. Dennis forlot innspillingene og deltok ikke i det videre arbeidet. Hans bidrag begrenset seg til én låt. Senere samme høst tok Bruce Johnston ansvar, slik han også hadde gjort på forgjengeren. Han sydde sammen et album basert på noen eldre opptak og en håndfull nye sanger. When Girls Get Together og Endless Harmony var påbegynt mange år tidligere, og Santa Ana Winds hadde blitt startet på i 1978. De gjorde også en versjon av Chuck Berry-klassikeren School Day (Ring! Ring! Goes the Bell).

Dermed stod de igjen med seks nye låter, hvorav to var skrevet av Carl Wilson i samarbeid med Randy Bachman, kjent fra The Guess Who og Bachman-Turner Overdrive. Sammen skrev de to tittelsporet og Livin’ With A Heartache. «Keepin’ The Summer Alive» ble sunget av Carl og var funky og dansbar, men manglet den melodiske styrken de tidligere hadde skjemt publikum bort med. Livin’ With A Heartache var puslete countrypop og lite minneverdig. Den var symptomatisk for hele albumet: umiddelbart tiltalende, men polert og hul, med mangel på karakter og atmosfære. Det hele fremstod som en skygge av The Beach Boys, som om musikken ble fremført av lite talentfulle musikere som forsøkte å nå opp til idolene.

Brian Wilson bidro til seks av sangene, uten å være i nærheten av tidligere bragder. På Oh Darlin’ var han riktignok inne på noe, i en typisk Wilson-komposisjon, men den ble skjemmet av en tilgjort og sentimental vokal fra Carl. Goin’ On hadde en brukbar melodi og de gamle mesterne sang fint, men arrangement og produksjon var krampaktig lystig, og saksofonen var direkte pinlig. When Girls Get Together var opprinnelig tiltenkt Sunflower, men ble med god grunn forkastet i 1970, mens den i dette selskapet fremstod som en vinner. Det samme gjaldt Santa Ana Winds, en bagatell, ja vel, men med fine harmonier og en anstendig melodi. Versjonen av School Days var gammeldags og småpinlig. Elendigheten ble rundet av med Johnstons sukkersøte ballade Endless Harmony.

Keepin’ The Summer Alive var The Beach Boys  svakeste album til nå, men det skulle faktisk bli enda verre lenger ned i veien.

Rating: 2/10