Carl Wilson – Carl Wilson (Caribou LP, 1981)

1) Hold Me; 2) Bright Lights; 3) What You Gonna Do About Me?; 4) The Right Lane; 5) Hurry Love; 6) Heaven; 7) The Grammy; 8) Seems So Long Ago

Carl Wilson – Youngblood (Caribou LP, 1983)

1) What More Can I Say; 2) She’s Mine; 3) Givin’ You Up; 4) One More Night Alone; 5) Rockin’ All Over the World; 6) What You Do to Me; 7) Young Blood; 8) Of the Times; 9) Too Early to Tell; 10) If I Could Talk to Love; 11) Time

Carl Dean Wilson var den yngste av Wilson-brødrene, og i historien om The Beach Boys har han fått ufortjent lite oppmerksomhet. Skyggen av Brian Wilson var naturligvis umulig å tre ut av, men han har også havnet bak Dennis, mye på grunn av sistnevntes fenomenale soloalbum Pacific Ocean Blue, noe Carl ikke fortjente. Han var viktigere for The Beach Boys enn det Dennis var.

Da Brian mer eller meldte seg ut mot slutten av sekstitallet, var det Carl som tok grep. Han fungerte som bandets leder fra slutten av sekstitallet og gjennom de første årene av syttitallet. Han var også bandets kapellmester fra 1965, da Brian sluttet å turnere, og frem til sin død i 1998, bare 51 år gammel.

Carl koret for det meste, men med sin englerøst var han en sentral del av rockehistoriens mest fenomenale harmonier (nei, jeg har ikke glemt Crosby, Stills & Nash). Så sang også han solo på noen av The Beach Boys’ aller beste sanger, som God Only Knows og Good Vibrations. Det alene sikrer mannen en plass i rockehistorien.

I likhet med brødrene var han dypt frustrert over situasjonen i The Beach Boys rundt 1980. Han tok en pause på 14 måneder, fra 1981, og ga seg i kast med en solokarriere. Han fikk platekontrakt med Caribou Records, drevet av den gamle Beach Boys-vennen James Guercio, mannen som også forsøkte å få fart på Dennis’ solokarriere. For Dennis endte det som kjent med ett album og et strandet oppfølgerprosjekt. Carl oppnådde heller ikke stor kommersiell suksess, men ga ut to album i 1981 og 1983.

Både «Carl Wilson» og Youngblood inneholdt tidsriktig poprock. Han må ha vært inspirert av Fleetwood Mac og Eagles, som nylig hadde oppnådd noen av musikkhistoriens høyeste salgstall. Carl hadde stemmen til å skille skille seg ut i det overbefolkede landskapet av softrock, kommersiell poprock og «pene» ballader. Han slo seg sammen med sangerinnen og låtskriveren Myrna Smith, som var gift med manageren hans, Jerry Schilling, en mann med bakgrunn fra kretsen rundt Elvis Presley. Smith hadde selv vært medlem av The Sweet Inspirations, vokalgruppen som blant annet koret for Presley. Smith og Wilson skrev de fleste låtene sammen, og hun bidro også med sang på begge platene.

På «Carl Wilson» hadde de to kommet opp med et brukbart, om ikke klassisk, knippe sanger som samlet utgjorde et godt album med kommersiell poprock. Carl sang fortsatt strålende, og låter som de gyngende, sløye Hold Me og Bright Lights, den Joe Walsh-aktige The Right Lane og de søte balladene Hurry Love og Heaven holdt alle godt nivå. Det var riktignok et stykke til den melankolske desperasjonen Dennis kom opp med på Pacific Ocean Blue, men som hyggelig underholdning til festen, fungerte platen utmerket.

Mens Guercio produserte det første albumet, ble ingen ringere enn Jeff «Skunk» Baxter hentet inn til oppfølgeren. Baxter hadde bakgrunn fra Steely Dan og The Doobie Brothers og var en legende i amerikansk musikkliv. Han ga Youngblood et tøffere og mer rockeorientert lydbilde. Dessverre var låtmaterialet svakere denne gangen, og albumet inneholdt flere coverversjoner. Wilson fikk lite ut av Fogertys Rockin’ All Over The World, Leiber/Stollers Young Blood og John & Joanna Halls What You Do To Me. De to første var for lengst levert i definitive versjoner av henholdsvis John Fogerty og The Coasters, og Hall-låten var en lett glemt bagatell. Han klarte seg bedre i rockeren What More Can I Say og den kule Of The Times. Balladene, som If I Could Talk To Love og One More Night Alone, ble derimot vel sukkersøte og klisjéfylte, i motsetning til på debuten, der balladene balanserte bedre og landet på riktig side av det smakfulle. Best blant de roligere sporene var den supersløye Givin’ You Up, med sterk melodi, fine harmonier og utsøkt sang fra Carl. Den som ikke ble hensatt til yachten da, ble det neppe noen gang.

Rating Carl Wilson: 7

Rating Youngblood: 5,5