Marshall Crenshaw – Good Evening (Warner cd, 1989)

1) You Should’ve Been There; 2) Valerie; 3) She Hates to Go Home; 4) Someplace Where Love Can’t Find Me; 5) Radio Girl; 6) On the Run; 7) Live It Up; 8) Some Hearts; 9) Whatever Way the Wind Blows; 10) Let Her Dance

Med Good Evening leverte Crenshaw sitt siste album for Warner Brothers. Med den var kontrakten på fem album oppfylt, og artist og plateselskap gikk hver til sitt. Det var trolig en lettelse for begge parter, særlig for artisten selv, som lenge hadde vært misfornøyd og som hadde mistet troen på at Warner kunne bidra til kommersiell fremgang. Han hadde såpass liten tro på Good Evening at han i stor grad holdt tilbake eget, nyskrevet materiale, til fordel for en blanding av andres låter og samarbeid med andre låtskrivere. Det betydde likevel ikke at albumet fremstod som sammenrasket. Crenshaw hadde god smak og valgte sanger som passet hans lett nostalgiske poprock. Dermed ble platen en grei avslutning på åttitallet, hvor han kunne se tilbake på fem album som strakte seg fra klassikerstatus til det jevnt solide.

Crenshaw hadde byttet produsent fra album til album, og David Kershenbaum føyde seg inn i rekken etter navn som Richard Gottehrer, Steve Lillywhite, T-Bone Burnett og Don Dixon. Kershenbaum var heller ingen hvem som helst. Han hadde vært involvert i en rekke storselgere og jobbet med artister som Joan Baez, Duran Duran, Tracy Chapman og Joe Jackson. Han sørget for at Good Evening fikk en lett og lys produksjon, moderne nok uten å bli syntetisk eller blodfattig, og godt tilpasset Crenshaws gitarbaserte poprock.

Mens Mary Jean & 9 Others i stor grad var spilt inn av en trio, var det denne gangen flere involvert. Bob Marlette (keyboards, bass, trommer), Sonny Landreth (slidegitar), Graham Maby (bass) og Kenny Aronoff (trommer) var sentrale bidragsytere. I tillegg dukket David Lindley, James Burton og J.D. Maness opp. Halvparten av de ti låtene var skrevet av andre, deriblant Richard Thompsons Valerie, opprinnelig fra Daring Adventures (1986). Crenshaw flyttet sangen fra et landlig England til en amerikansk high school, hvor hormoner og forelskelse fikk fritt spillerom i protagonistens unge sinn. Han fikk også mye ut av John Hiatts Someplace Where Love Can’t Find Me, mens versjonene av The Isley Brothers’ Live It Up og Bobby Fullers Let Her Dance fungerte greit i øyeblikket, men gjorde ikke særlig varig inntrykk. At han tok med en låt av hitmakeren Diane Warren var litt overraskende, men han klarte å sette sitt preg på Some Hearts, selv om den ikke nådde opp til nivået på hans egne beste ting. Låten ble senere en hit for countrypop-artisten Carrie Underwood, og passet nok bedre i hennes univers.

De fem låtene Crenshaw skrev selv, alene eller i samarbeid med andre, var alle gjenkjennelige. Best var åpneren You Should’ve Been There, en midtempo gitarlåt med et sterkt refreng. Radio Girl, skrevet sammen med Kurt Neumann og Sam Llanas fra The BoDeans, var også et høydepunkt; en velkjent historie om gutten som forelsker seg i jenta på radioen, og gjør henne til sin egen, uten noen gang å ha sett henne.

Rating: 7/10