Celtic Frost – Cold Lake (Noise LP, 1988)

1) Human II (intro); 2) Seduce Me Tonight; 3) Petty Obsession; 4) (Once) They Were Eagles; 5) Cherry Orchards; 6) Juices Like Wine; 7) Little Velvet; 8) Blood On Kisses; 9) Downtown Hanoi; 10) Dance Sleazy; 11) Roses Without Thorns 

«The absolute worst I could do in my lifetime.» «An utter piece of shit». «Possibly the worst album ever created in heavy music.» Tom Fischer.

Mesterverket Into The Pandemonium utløste naturligvis ingen kommersiell suksess. Til det var platen altfor vrang og sær for et større publikum, og en del av dem som hadde likt To Mega Therion klødde seg nok også grundig i hodet over eksessene. Pengeproblemer, krangler internt i bandet og feider med plateselskapet endte med at Tom G. Warrior oppløste Celtic Frost for en kort periode. Ikke mer enn seks måneder senere satte han sammen en ny utgave, med bare nye medlemmer. Trommis Stephen Priestly hadde riktignok spilt på Morbid Tales, men både Oliver Amberg (gitar) og Curt Victor Bryant (bass) var nye i Celtic Frost-universet. Kvartetten spilte inn Cold Lake i Hansa Studios i Berlin, med Tony Platt som produsent.

Platt var den første virkelig navngjetne produsenten Celtic Frost hadde jobbet med. Han hadde begynt som assistent i forskjellige studioer i London, før han fikk jobb som tekniker i Island Records’ studio. Her var han involvert i innspillinger med noen av rockens største navn, som The Who, The Rolling Stones og Led Zeppelin, og ikke minst Bob Marley på gjennombruddet Catch a Fire. Senere jobbet han som tekniker for Mutt Lange på plater med AC/DC og Foreigner, før han fikk en egen karriere som produsent, med navn som Iron Maiden, Gary Moore og The Cult på kundelisten.

Fischer har tatt grundig avstand fra Cold Lake, og angrer etter sigende som en hund på hele affæren. Han og plateselskapet ønsket å lage et mer salgbart produkt, og platen ble promotert som et tidsriktig glam metal-album, noe som ble understøttet av videoer til flere av sangene, hvor bandet fremstod som et glam-band ala Poison eller Mötley Crüe. Kritikerne var like misfornøyde som den gamle fanbasen, og Celtic Frost ble sittende igjen med svarteper. Og det var fortjent, for Cold Lake var virkelig ikke all verden. Det var riktignok noen stemmer som hevdet at platen ikke var så verst, og flere har forsøkt å rehabilitere den i ettertid, men det forhindrer ikke at den står igjen som en fiasko.

Det kan hende platen hadde fått en mildere skjebne om den hadde blitt presentert som det den faktisk var, nemlig et tradisjonelt heavy metal-album med innslag av glam metal. Så spørs det om det egentlig hadde hjulpet så mye, for det var mye som ikke var på plass denne gangen. For det første overlot Fischer mye av låtskrivingen til de andre medlemmene, som i beste fall klarte å komme opp med tradisjonelle vendinger og trivielle klisjeer. Det hjalp heller ikke at Fischers tekster var lite å skrive hjem om; det var langt fra tidligere tider til Cold Lakes klisjémareritt, med titler som Seduce Me Tonight, Juices Like Wine, Little Velvet, Dance Sleazy og Roses Without Thorns. Fischers stemme passet overhodet ikke til de forsøksvis melodiøse og tradisjonelle låtene. Stemmen hans bar rett og slett ikke i slike omgivelser. Så skal det også legges til at han heller ikke hadde all verden å jobbe med.

Amberg var ingen stor gitarist, og soloene hans var rett og slett vonde å høre på; kjipe, spisse avrivninger uten finesse, temmelig tonedøve greier som overhodet ikke hang sammen med låtene. Han fikk heller ikke mye hjelp av produksjonen, som for så vidt hadde et «tørt», småkult lydbilde, men som skar helt ut når Ambergs barberbladgitarer raste gjennom miksen.

Likevel, all kritikk til tross; å kalle det tidenes verste metal-album er bak mål. Det finnes noen brukbare riff, og med unntak av Ambergs gitarsoloer var lyden på Cold Lake slett ikke verst. Det betyr ikke at du må høre den. Dèt har det forresten vært vanskelig å få gjort, siden Fischer konsekvent har nektet å gi platen ut på nytt.

Rating: 3/10