Cathedral – Anniversary (Rise Above 2cd, 2011)

CD1: Back to the Forest: 1) Picture of Beauty and Innocence; 2) Comiserating the Celebration (Of Life), 3) Ebony Tears; 4) Serpent Eve; 5) Soul Sacrifice; 6) Funeral Request; 7) Equilibrium; 8) Reaching Happiness Touching Pain 

CD2: Bleak Winter: 1) Funeral of Dreams; 2) Enter the Worms; 3) Upon Azrael’s Wings; 4) Midnight Mountain; 5) Cosmic Funeral; 6) Carnival Bizarre; 7) Night of the Seagulls; 8) Corpsecycle; 9) Ride; 10) The Last Spire Pt. 1 (Entrance); 11) Vampire Sun; 12) Hopkins 

Cathedral – The Last Spire (Rise Above cd, 2013)

1) Entrance to Hell; 2) Pallbearer; 3) Cathedral of the Damned; 4) Tower of Silence; 5) Infestation of Grey Death; 6) An Observation; 7) The Last Laugh; 8) This Body, Thy Tomb

Cathedral vurderte å gi seg allerede i 2006, etter utgivelsen av The Garden of Unearthly Delights i 2006, men de endte opp med å holde det gående noen år til. Og godt var det, for The Guessing Game fra 2010 var et av bandets beste plater. Etter The Last Spire i 2013, deres tiende studioalbum, var det imidlertid slutt. Lee Dorrian har ved flere anledninger uttalt at et comeback er utelukket. Dèt er en fornuftig tilnærming, for å gi seg mens leken er god er som kjent en altfor lite praktisert øvelse i musikkverdenen. Ved å sette punktum i 2013 oppnådde Cathedral å sitte igjen med en katalog fri for blundere. I løpet av 22 år leverte de en formidabel rekke kvalitetsalbum, nesten uten sidestykke i metalverdenen. Ikke verst for et band som tilbake i 1991 hadde som ambisjon å få spilt inn en demo.

I 2010/11 feiret bandet 20-årsjubileum. Høydepunktet var en konsert på O2 Academy Islington i desember 2010, der de spilte to sett. I det første fremførte de debutalbumet Forest of Equilibrium, i samme rekkefølge som på platen. Dette hadde blitt en populær øvelse for mange band på denne tiden, men i motsetning til flere andre som drev med slike nostalgitripper, var Cathedral fortsatt på topp energimessig. Dermed ble det et veldig trivelig gjenhør. Det andre settet var en mer variert historie, både i tempo og stil, hvor de dro gjennom noen av sine største øyeblikk. Det fungerte som en greatest hits-gjennomgang, og slo fast hvilken formidabel rekke sterke låter de hadde å by på. Med sanger som Upon Azrael’s Wings, Midnight Mountain, The Carnival Bizarre, Ride, Vampire Sun og ikke minst Hopkins, kanskje deres største øyeblikk, satte de fyr på publikum. Fremføringene var inspirerte og løse, og de fire hadde det åpenbart gøy. Da var det lett å leve med at Dorrian ble overraskende forutsigbar og klisjéfylt i dialogen med publikum; man forventet kanskje litt mer av en så smart og lur frontfigur som ham. All ironien og tongue-in-cheek-humoren som dukket opp på platene var stort sett fraværende foran publikum.

I april 2013 ga Cathedral så ut svanesangen The Last Spire. De hadde to år tidligere annonsert at de ville gi ut ett album til før de sa takk for seg. Bassist Leo Smee hadde allerede sluttet, og ble erstattet av ingen ringere enn Scott Carlson. Carlson hadde en latterlig fet CV, med fartstid i band som Repulsion, Death og Church Of Misery. Han hadde også vært turnemusiker for Cathedral tilbake i 1995. Dave Moore med Hammond-orgel, Moog-synthesizer og mellotron.

Dorrian var opptatt av at The Last Spire skulle bli en verdig avslutning. Han ville at platen skulle være konsis og fokusert. Dèt var en annen tilnærming enn på de foregående platene, som ofte hadde strukket seg ut i både spilletid og sjangere. De fire brukte lang tid på å plukke ut de åtte låtene som til slutt havnet på albumet. Denne gangen var Cathedral doom-tunge og konsentrerte, uten å forsake evnen til å variere det blytunge dramaet sitt, først og fremst gjennom fiffige detaljer i arrangementene og hektende vokalmelodier. Dorrian var sitt beske, naturlige vokal-jeg, med temaer som død, spiritualitet og eksistensialisme pakket inn i hans mørke, alternative fantasiunivers.

Cathedral hadde nok laget bedre plater tidligere, og var slik sett sin egen verste fiende gjennom en råsterk katalog, men også The Last Spire hadde sine øyeblikk av storhet. Den ni minutter lange Infestation Of Grey Death var sørgmodig doom av beste merke. Det samme var den enda lengre og like mektige An Observation. The Last Spire hadde åpenbart blikket rettet mot debuten, men tok samtidig opp i seg mye av det de hadde drevet med siden den gang. Slik sett ble platen et fint punktum, selv om man kanskje kunne ønsket seg litt mer av eksperimentene og utfluktene de hadde lagt ut på tidligere, særlig på The Guessing Game.

Rating Anniversary: 7,5/10

Rating The Last Spire 7/10