Cathedral – The Guessing Game (Nuclear Blast 2cd, 2010)

CD 1: 1) Immaculate Misconception; 2) Funeral of Dreams; 3) Painting in the Dark; 4) Death of an Anarchist; 5) The Guessing Game; 6) Edwige’s Eyes; 7) Cats, Incense, Candles and Wine

CD 2: 1) One Dimensional People; 2) The Casket Chasers; 3) La Noche del Buque Maldito (aka Ghost Ship of the Blind Dead); 4) The Running Man; 5) Requiem for the Voiceless; 6) Journey into Jade

Cathedral nøyde seg ikke med å spre vingene via halvtimelange epos, slik de gjorde på The Garden i 2005. Da de fulgte opp med sitt niende studioalbum i 2010, klemte kvartetten til med en dobbel-cd, med samlet spilletid på 84 minutter fordelt på 13 låter. Og det var ikke bare i mengde og lengde de utfordret publikum. The Guessing Game var den klart mest varierte samlingen låter de hadde levert.

Det var fortsatt solide doser heavy metal og doom i miksen, men denne gangen var innslagene av psykedelia, folk og klassisk prog tydeligere enn noen gang tidligere. Det var en ny «løshet» over uttrykket, der de lot alle sjangerkonvensjoner fare og lot innfall og utfall spille seg ut. Resultatet var uanstrengt og naturlig, samtidig som det var fremmedartet og gjenkjennelig på samme tid. Den grove aggressiviteten fra The Garden of Unearthly Delights var stort sett fraværende, til fordel for en inviterende, innrøkt vibb. The Guessing Game var kanskje det beste stedet for nykommere å starte med Cathedral, særlig for dem som lot seg skremme av den mest brutale siden av bandet.

Besetningen var den samme som den hadde vært i mange år, og det at de fortsatt klarte å utvikle musikken sin så langt ute i karrieren sa mye om visjonen til Lee Dorrian og Gary Jennings, som fortsatt komponerte det aller meste av materialet. Så skal det skyndes å legge til at bassist Leo Smee bidro med langt mer enn bare basspill. Han spilte også mellotron, fløyte, synthesizer og autoharpe. Dessuten komponerte han de korte, men mektige instrumentalsporene Immaculate Misconception og One Dimensional People. Han var også sentral på det instrumentale tittelsporet, hvor han teppela hele greia med mellotron, noe som sendte lytteren seilende tilbake til King Crimson cirka 1969. Cathedral hadde også beholdt produsent Warren Riker, hvis varierte bakgrunn sikkert bidro til det eklektiske resultatet.

Selv om spennvidden var stor og arrangementene usedvanlig spenstige, ville ikke resultatet fungert uten et skikkelig låtmateriale i bunn. Og her leverte Dorrian og Jennings varene. Dorrians evne til å skrive vokalmelodier hadde tatt nye steg, og han sang bedre enn noen gang. Jennings var fortsatt en av rockens fremste riffmestere, noe han ikke minst viste frem på de massive avslutningsnumrene Requiem For The Voiceless, med en etterlengtet og total doom-nedsmelting, og den røffere og kjappere Journey Into Jade. Disse to minnet lytteren på at Cathedral fortsatt var klassens barskeste, etter at de hadde tatt publikum med på en stilmessig berg-og-dal-bane.

The Guessing Game var fri for svake låter, men noen var ekstraordinære. Death Of An Anarchist og Funeral Of Dreams kombinerte det lyriske og det tunge på eminent vis. Tittelsporet er allerede nevnt, mens Cats, Incense, Candles & Wine var full tilt psykedelisk hippiefolk og aldeles fantastisk, mensThe Running Man var dramatisk, skummel og filmatisk doom av beste merke. I det hele tatt!

Rating: 9/10