Celtic Frost – Vanity/Nemesis (Noise cd, 1990)

1) The Heart Beneath; 2) Wine In My Hand; 3) Wings Of Solitude; 4) The Name Of My Bride; 5) This Island Earth; 6) The Restless Seas; 7) Phallic Tantrum; 8) A Kiss Or A Whisper; 9) Vanity; 10) Nemesis; 11) Heroes

Etter fiaskoen med Cold Lake fikk gitarist Oliver Amberg fyken. Da det var tid for å spille inn et nytt album fikk Fischer, Bryant og Priestly i stedet med seg Ron Marks. Marks hadde tidligere vært med i turnéutgaven av Celtic Frost. I tillegg bidro tidligere medlem Martin Eric Ain med bass på ett spor. Bryant tok seg av resten av bass-spillet, i tillegg til å dele på gitararbeidet med Fischer og Marks.

De gjorde et interessant valg av produsent gjennom å engasjere landsmannen Roli Mosimann. Han hadde vært med i Swans mellom 1983 og 1985, og samarbeidet med Jim Thirlwell (aka Foetus) i prosjektet Wiseblood, som ga ut ett album i 1987. Med hans bakgrunn fra den eksperimentelle enden av rocken, var forventningene om en retur til mer utforskende og interessante saker fra Celtic Frost store. Cold Lake hadde bevist for all verden at kommersiell metal ikke var veien å gå for sveitserne. Slik ble det, litt overraskende, ikke. Med unntak av tekstene, som var langt nærmere universet fra To Mega Therion og Into The Pandemonium, så Vanity/Nemesis elegant bort fra alle former for nyskaping. Platen hentet mesteparten av inspirasjon og stil fra NWOBHM (New Wave of British Heavy Metal) og thrash metal. Black metal, doom og death metal var mer eller mindre fraværende, og det samme gjaldt, heldigvis, glam metal. 

Nyorienteringen hjalp ikke Celtic Frost stort i kritikernes øyne, som stort sett ga platen fingeren (ned). Vanity/Nemesis har fortjent nok fått en viss oppreisning senere. For resultatet denne gangen var langt bedre enn begredelighetene fra Cold Lake, og selv om albumet ikke var i nærheten av høydene de hadde nådd før nevnte kalkun, var det en del å glede seg over denne gangen. For det første var det energi og driv over musikken, mye takket være mange sterke riff og gitarmelodier som fenget, samtidig som helheten hadde tilstrekkelig motstand i seg til at det ikke ble triviell retro. For det andre var arrangementene og produksjonen ambisiøse, med innslag av akustiske gitarer, «rene» gitarsoloer i klassisk heavy metal-stil og smakfull bruk av kvinnelige gjestevokalister og korister. Arrangementene ga platen en mild smak av gotikk, som bidro til at det, tross alt, fantes linjer tilbake til tidligere tider. Det meste gikk i midtempo, noe som passet Fischers stadig like uforlignelige vokal, med sin karakteristiske breking, godt.

Det var to store høydepunkter denne gangen. Først og fremst den nesten åtte minutter lange Nemesis, som var et klassisk stykke heavy, der alt de søkte mot med ble forløst. Sterke riff, mørk stemning og en passe ilter Fischer utløste alt stilen hadde av potensial. Wings Of Solitude var også glimrende, og med sin tydelige gotiske inspirasjon endte den opp som et moderne stykke gotisk metal, mye takket være sterke vokalbidrag fra Michele Amar og Uta Gunther.

Alt holdt ikke samme nivå. Flere spor ble grå og vanskelige å få tak på. De to coverlåtene var heller ikke vellykkede. Versjonen av  Bowies Heroes trynet fullstendig, der den vraltet frem i sakte fart og ble ugjenkjenneliggjort av Fischers sangforsøk. Bryan Ferrys This Island Earth var bedre, men ikke spesielt vellykket den heller. Det er ikke alt av rock og pop som lar seg «metalisere».

Rating: 6,5/10