Marshall Crenshaw – Jaggedland (429 Records cd, 2009)

1) Right on Time; 2) Passing Through; 3) Someone Told Me; 4) Stormy River; 5) Gasoline Baby; 6) Never Coming Down; 7) Long Hard Road; 8) Jaggedland; 9) Sunday Blues; 10) Just Snap Your Fingers; 11) Eventually; 12) Live and Learn

Når dette skrives i 2026 ser det ut til at 2009s Jaggedland skal forbli Marshall Crenshaws siste fullengder. Han ga riktignok ut noen EP-er mellom 2013 og 2015, som senere ble samlet på The EP Collection, men tiden for fulle studioalbum synes å være over. Han har likevel holdt det gående disse årene, og spilt konserter jevnlig, helst innenfor rimelig avstand hjemmefra. De store karrieremessige ambisjonene virker det som han la bort for mange år siden, noe som ikke er vanskelig å forstå i det kommersielle klimaet som har rådet i det nye årtusenet.

Om det ikke kom all verden av nytt materiale fra mannen, holdt han seg tett på musikken. Crenshaw er noe av en rockehistoriker, med en etter sigende voldsom platesamling. Den benyttet han i radioprogrammet The Bottomless Pit, som han hadde i flere år på WFUV i New York. En ivrig sjel har laget en 106 timer (!) lang spilleliste med alle sangene han spilte i programmet, som er tilgjengelige på Spotify. Her finnes selvsagt The Everly Brothers, Elvis Presley, The Beatlesvog andre pop- og rock & roll-legender, men også Sun Ra og utdrag fra Reeds monster Metal Machine Music. Crenshaw er en renessansemann med utsøkt smak.

Om han aldri nærmet seg Sun Ras kosmiske sprell eller Metal Machine Musics hylende feedback i egen musikk, hadde han en dyp forståelse for musikkhistorien. Mens han på de tidlige platene var sterkt inspirert av power pop og sekstitallets poprock, lente han seg senere i karrieren tyngre mot americana og klassiske ballader ala Bacharach. Jaggedland fortsatte i sporene etter What’s In The Bag? I likhet med forgjengeren var Jaggedland fri for den store popjubelen, med en mer voksen holdning til både liv og musikk.

Det betydde ikke at Crenshaw låt traust eller forgangen. Han hadde fortsatt fengende låter med varige kvaliteter å by på, selv om det var et stykke mellom de store høydepunktene denne gangen. Dessuten nøt han godt av hjelp fra sterke musikere. Jim Keltner, en av undertegnedes favoritt-trommiser, var med på store deler av platen, og musikken nøt godt av hans muskuløse og smakfulle spill. Også størrelser som Emil Richards (hæ, har du ikke hans album Stones fra 1967?) og den stadig tilbakevendende Greg Leisz pyntet på sangene med stilfulle detaljer fra vibrafon og diverse strengeinstrumenter. Legger man til hovedpersonens stadig mer utviklede evne til å fargelegge med forskjellige gitarpålegg, ble Jaggedland en stilig produksjon.

Jaggedland gled pent på plass i katalogen til Crenshaw. Dermed kunne man konstatere at han hadde spilt inn ti studioalbum uten å gå på en blemme. Og selv om de første platene alltid vil være mine favoritter, er det ting å hente på alle ti. Denne gangen var det særlig Right On Time (som fint kunne sklidd inn på Field Day fra 1983), balladen Passing Through (åh, deilige nedstemthet!) og den huskende Sunday Blues, en slik ballade Elvis Costello kunne skrive når han tenkte på Burt B. som festet seg.

Rating: 7/10