Brian Wilson – That Lucky Old Sun (Capitol cd, 2008)

1) That Lucky Old Sun; 2) Morning Beat; 3) Room With A View; 4) Good Kind Of Love; 5) Forever My Surfer Girl; 6) Venice Beach; 7) Live Let Live; 8) Mexican Girl; 9) Cinco De Mayo; 10) California Role; 11) Between Pictures; 12) Oxygen To The Brain; 13) Been Too Long; 14) Midnight’s Another Day; 15) Lucky Old Sun (reprise); 16) Going Home; 17) Southern California

Gjenskapelsen av Pet Sounds fra scenen og gjenoppstandelsen til Smile viste at det fortsatt stod til liv hos Brian Wilson, en for øvrig ujevn plateproduksjon til tross. Flere av prosjektene hans ble først fremført på konserter i England. Samarbeidet med britene fortsatte da The Southbank Centre i London i 2007 bestilte en ny sangsyklus i stil med Smile. Brian tok utfordringen og kom opp med That Lucky Old Sun.

Sangsyklusen ble første gang fremført på en serie konserter i Southbank Centre i september 2007. Først et år senere, på høsten 2008, fikk det platekjøpende publikum ta del i herligheten da albumet med samme navn ble utgitt, til god mottakelse fra både publikum og kritikere. Platen gikk til 21. plass i USA, noe som var hans beste plassering på salgslistene som soloartist, om man ser bort fra Brian Wilson Presents Smile, som gjorde det enda skarpere. Suksessen var fortjent, og et hyggelig bevis på at Wilson fortsatt hadde stor skaperkraft i seg, om omstendighetene var de rette.

Albumet tok utgangspunkt i Frankie Laines slager That Lucky Old Sun fra 1949, og var en hyllest til livet i Los Angeles og Sør-California, i form av et konseptalbum med handling lagt til femti- og første halvdel av sekstitallet, pre-acid, som David Fricke skrev i sin omtale i Rolling Stone. Med andre ord til tiden før det gikk over styr for Wilson, da han brøt sammen i en tåke av rus og mentale problemer i 1966/67.

De 17 sporene, hvorav fire var narrativ skrevet av Van Dyke Parks og lest av Wilson selv, utgjorde en helhet som tok for seg en dag i livet til en arbeidskar, fra han stod opp til solen gikk ned. That Lucky Old Sun kunne høres som en oppfølger til, eller kanskje heller en bror av, Orange Crate Art, det flotte samarbeidet til Van Dyke Parks og Wilson fra midten av nittitallet. Begge platene var nostalgiske, tidvis sentimentale hyllester til livet i uskyldens Sør-California, som, selv om noe slikt neppe noen gang eksisterte, var blitt slik for de to godt voksne herrene, ettersom tiden hadde gått og oppveksten blitt mer rosenrød.

Helt rendyrket var konseptet likevel ikke. Wilson reflekterte også over egne problemer: «At 25, I turned out the light / ’Cause I couldn’t handle the glare in my tired eyes.» Han sang også om håp for veien videre, gjennom at han nå pustet inn livet igjen, som i Oxygen To The Brain, og ikke minst i den søte hyllesten til kona i Forever She’ll Be My Surfer Girl.

Van Dyke Parks var tilsynelatende kun involvert i skrivingen av de fire narrativene, og dermed langt mindre involvert enn Wilson var på Orange Crate Art, hvor han stod for all solosang. Wilson komponerte store deler av That Lucky Old Sun sammen med Scott Bennett, som var en sentral musiker i The Brian Wilson Band. Sammen kom de opp med et knippe sterke låter, den beste samlingen sanger han hadde hatt på noe soloalbum (minus Smile) med konkurranse kun fra «Brian Wilson», fra 1988.

Brian sang fortsatt godt og fikk harmonihjelp fra sitt faste band, som var med i studio sammen med mange andre musikere. De skapte typiske Wilson-arrangementer til like typiske Wilson-sanger. Det betydde sanger forankret i femti- og sekstitallets populærkultur, med vekt på ballader, rock & roll, doo-wop og alt det Wilson var så glad i, og som alltid gjennomsyret musikken hans. Det låt likevel ikke så retro som man kunne forvente. Han var nærmere syttitallets Beach Boys enn det de bedrev på sekstitallet, men det var umiskjennelig Wilson.

Resultatet var et deilig, solfylt stykke nostalgi. Sanger som Good Kind Of Love, nevnte Forever She’ll Be My Surfer Girl og de smellvakre balladene Midnight’s Another Day og Southern California var rett og slett sublimt oppløftende. Sistnevnte hadde en stor tåre i øyekroken, da Wilson sang om savnet etter brødrene: «I had this dream / singing with my brothers / in harmony, supporting each other». Til slutt var han likevel lykkelig, drømmene var magiske, og han hadde lyktes med musikken sin.

That Lucky Old Sun hadde ikke Smiles eller Pet Sounds’ geniale kraft, men det var et meget godt album, hvor en godt voksen mann reflekterte over egen oppvekst, med rosa briller på, men også med rom for det som ikke hadde vært så greit. Alt satt til et knippe fengende, givende sanger, som nok ikke var like sterke og komplekse som hans beste arbeider, men som tålte mange gjenhør og hevet seg godt over det aller meste som ble utgitt i 2008.

Rating: 8/10