Paul Kantner & Grace Slick – Sunfighter (Grunt/RCA LP, 1971)

1) Silver Spoon; 2) Diana; 3) Sunfighter; 4) Titanic; 5) Look at the Wood; 6) When I Was a Boy I Watched the Wolves; 7) Million; 8) China; 9) Earth Mother; 10) Diana 2; 11) Universal Copernican Mumbles; 12) Holding Together

Platene kom tett fra Jefferson Airplane-gjengen i 1971. Først First Pull Up, Then Pull Down fra Hot Tuna, etterfulgt av moderskipets Bark i september, før Paul Kantner og Grace Slick rundet av året med Sunfighter i november. Trykket ble holdt oppe utover i 1972, med nytt Hot Tuna-album i februar og et siste studioalbum fra Jefferson Airplane i juni samme år.

Med Bark møtte Airplane for første gang en viss motgang blant kritikerne. Det samme ble Kantner og Slicks Sunfighter til del. Det var nok riktig at platene som kom ut i 1971 ikke holdt samme nivå som mesterverkene fra sekstitallet, men medlemmene hadde fortsatt mye å by på, selv om det platekjøpende publikum ikke var like interessert Sunfighter som de hadde vært i Bark. Sunfighter måtte nøye seg med en 89.-plass på salgslistene i USA, noe som må ha vært en skuffelse.

Samboerparet fikk endringene i tidsånden midt i fleisen i 1971. Hippietiden var et tilbakelagt stadium. Led Zeppelins kyniske hardrock solgte i vanvittige mengder, The Rolling Stones likeså, mens de som ville ha kos og personlige betroelser kunne nyte den nye softrocken fra artister som Carly Simon, James Taylor, Cat Stevens, America og Carpenters. Det var ikke all verden av plass til to hippier som sang om miljøødeleggelse, krigsmotstand og generell venstreradikal politikk på et album som samtidig feiret fødselen av deres første barn, som også dominerte omslaget, et sjeldent cheesy sådant. Det var fullt mulig å gjøre narr av dem, der de to rockemillionærene satt i luksuriøse omgivelser og sang om tingenes fryktelige tilstand. Samtidig var det lett å glemme at de faktisk hadde noen poenger, og fortsatt hadde mye å by på musikalsk.

I likhet med på Blows Against the Empire var det godt med venner og bekjente som bidro. Jerry Garcia, Papa John Creach, Jack Casady, Spencer Dryden, David Crosby, Jorma Kaukonen, Graham Nash og Tower Of Power bidro alle i større eller mindre grad. Det var med andre ord mange sterke personligheter involvert. Likevel var resultatet typisk Slick og Kantner. De to skrev det aller meste av låtene, sammen eller hver for seg, og sang mye sammen i sin velkjente løse og flagrende vokalstil. Musikken var fortsatt en variant av acidrock à la Jefferson Airplane, dog uten Jorma Kaukonen og Jack Casadys tydelige bluesinnflytelse. Slick og Kantner lente seg mer mot elektrisk folkrock drevet av piano og gitarer, med innslag av psykedelia og tradisjonell rock. Låtmaterialet var litt ujevnt, men om man tålte noen berg- og dalbaner og svelget den tunge og insisterende lyrikken, var det mye god musikk å hente.

Selv om både begge som sang mye, var det Slick som satte det største fotavtrykket. Hun var en mer særpreget vokalist enn sin samboer, med sin skarpe og glassklare røst. Hun hadde en unik tilstedeværelse, med et intenst og insisterende uttrykk som det var umulig å være likegyldig. Paret fikk utløp for mange av sine tanker i musikken. Slicks Silver Spoon var et saftig oppgjør med vegetarianere i omgangskretsen, skrevet i irritasjon over at folk ville ta fra henne biffen. Låten var elektrisk acid folkrock med høy temperatur og akustisk piano, og et høydepunkt. Senere ble Slick naturligvis vegetarianer selv.

 Diana 1 og Diana 2 var to akustiske snutter. Diana 1 handlet om Diana Oughton, medlem av den beryktede terrorgruppen Weathermen, som døde i 1970 da en spikerbombe hun holdt på å konstruere eksploderte. Diana 2 tok for seg drapene ved Kent State University, der fire unge mennesker ble drept av Ohio National Guard. China var en hyllest til deres nyfødte datter, så hodestups forelsket i den lille som slike sanger gjerne gir uttrykk for. Den middels interessante melodien fikk et nødvendig løft av blåserne til Tower Of Power.

Tittelsporet hadde heller ikke den største eller mest varige melodien, men fungerte som en hyggelig hyllest til Marty Balin, mannen Kantner hadde startet Jefferson Airplane sammen med tilbake i 1965. De hadde bedre mer å jobbe med i When I Was A Boy I Watched The Wolves, som lå tett opptil det Airplane drev med på Bark. Million hadde det typiske pianodrivet fra Blows Against The Empire, og verken den eller Earth Mother hadde gjort seg bort på det albumet.

Albumets beste øyeblikk, ved siden av Silver Spoon, kom helt til slutt; Universal Copernican Mumbles var en atmosfærisk lydkulisse som fløt elegant over i den lange Holding Together, som gynget pent frem på rytmeseksjon, piano og gitar. Sammen med vokalharmoniene skapte det en drømmende og myk stemning. Det var som å høre  

hippietiden tone ut.

Rating: 7/10