Green On Red – Too Much Fun (China cd, 1992)

1) She’s All Mine; 2) Frozen in My Headlights; 3) Love Is Insane; 4) Too Much Fun; 5) The Getaway; 6) I Owe You One; 7) Man Needs Woman; 8) Sweetest Thing; 9) Thing or Two; 10) Hands and Knees; 11) Wait and See; 12) Rainy Days and Mondays 

«Why do we play music? … We’re too lazy to work and too nervous to steal.»

Sitatet var hentet fra omslagsheftet til Too Much Fun, platen som ble endestasjonen for Green On Red, og som muligens sa noe om motivasjonen på dette tidspunktet. Etter 11 år, syv album, to EP-er og utallige konserter sa Dan Stuart og Chuck Prophet takk for seg. Etter at den opprinnelige utgaven av Green On Red imploderte i 1987, var det de to som utgjorde bandet, med hjelp av de musikerne de til enhver tid ville samarbeide med. Bandets beste periode strakte seg fra Gravity Talks til og med The Killer Inside Me. Da Cacavas og de andre forsvant, ble platene mer ujevne. Det skyldtes nok ikke bare savnet etter de tidligere medlemmene, men også Stuarts eskalerende rusmisbruk, som etter hvert kom ut av kontroll.

Too Much Fun var det svakeste albumet bandet laget. For de som er nye til Green On Red, bør begynne med Gravity Talks og så de tre påfølgende platene. Svanesangen var først og fremst for fansen. De av oss som syntes Green On Red var et fortreffelig lite band, og som viste godvilje uansett hva de bedrev, enten det var ujevne plater, håpløse intervjuer eller kaotiske konserter, fant ting å hente denne gangen også.

Platen ble spilt inn på hjemlige trakter i Arizona. Alle sangene var skrevet av Stuart og Prophet sammen, og produksjonen ble ivaretatt av J.D. Foster, sammen med «The Gruesome Twosome», som trolig var et alter ego for de to herrene. Duoen hadde som vanlig hjelp av studiomusikere på bass, trommer, orgel og blås. Arizona-legenden Rainer dukket opp med banjoen sin og trakk linjene fra Green On Red til hele scenen rundt Giant Sand, et annet av Arizonas beste band.

Too Much Funs inneholdt en blanding av Rolling Stones-inspirerte rockelåter og ballader. Platen var løsere i strikken enn Scapegoats og hadde en tilbakelent, solstekt atmosfære. Akustiske og elektriske gitarer dominerte, med hjelp av banjo, orgel og munnspill på enkelte spor. Det låt deilig organisk, og Stuart sang også mer kledelig avslappet enn tidligere. Dessverre hadde den grusomme duoen ikke kommet opp med all verdens sterke sanger denne gangen. Og var det noe den tradisjonelle rootsrocken deres trengte, så var det låter som kunne løfte uttrykket ut av kjedsomhetens traurige pøl. På en del spor beveget resultatet seg bare marginalt over det et alminnelig barband kunne ha klemt ut mellom coverlåtene en lørdagskveld. Rockelåter som Thing or Two var slapp boogierock, langt unna det man kunne forvente av to så talentfulle låtskrivere som Stuart og Prophet. Også flere av balladene ble litt trauste og formelpregede, som I Owe You One og Wait And See.

Det var heldigvis også hyggelige øyeblikk. Den herlige She’s All Mine gynget av gårde med grisete bluesrock. Det samme gjorde Frozen In My Headlights, men med en mørkere tekst, der protagonisten var ute etter deg. Og skjebnen din, du synder, ville neppe bli lystig. Love Is Insane var også godkjent, der den mørke stemningen fortsatte i både tekst og musikk, med gnurende slidegitar, frekke blåsere og en forstyrret Stuart bak mikrofonen. Legger man til tittelsporet, som riktignok virket litt uferdig, men likevel var en sober ballade, den småfunky The Getaway og den søte balladen Man Needs Woman, var det nok å hente til at fans kunne få en forsiktig anbefaling.

Rating: 7/10