DHG – A Umbra Omega (Peaceville cd, 2015)
1) The Love Divine; 2) Aphelion Void; 3) God Protocol Axiom; 4) The Unlocking; 5) Architect of Darkness; 6) Blue Moon Duel
Fans av DHG måtte være tålmodige. Platene fortsatte å komme, men med lange mellomrom. Det gikk åtte år mellom 666 International og Supervillain Outcast, og deretter åtte nye år før A Umbra Omega kom ut. Oppfølgeren til sistnevnte, Black Medium Current, kom først i 2023, etter ytterligere åtte år. Fire album i løpet av 24 år, med andre ord. Så var det heller ikke hvilke som helst plater bandet kom opp med, når det endelig var dags. Samtlige av de fire nevnte var stappfulle av overraskende vendinger og dype mysterier, med en helt egen varighet. DHG var virkelig noe for seg selv, og selv om de tidvis gjenbrukte ideer, var det først og fremst evnen til å trekke musikken i stadig nye retninger som preget bandet. Og det uten at det opplevdes påtatt eller krampaktig.
A Umbra Omega var intet unntak, og nok et bevis på at Vicotnik, som komponerte all musikken og mesteparten av tekstene, var en musiker med en unik visjon. Med A Umbra Omega sprengte bandet nok en gang grensene for hva som var mulig innenfor et utvidet metalbgrep.
Det var som vanlig endringer i besetningen, i et band som etter hvert mer var et prosjekt der Vicotnik hadde med seg de musikerne han trivdes med, og som kunne tilføre musikken det den til enhver tid trengte. Denne gangen hadde han med seg den gamle kjenningen Aldrahn, aka Bjørn Dencker Gjerde, som bidro på de tre første platene, men ikke var med på Supervillain Outcast. Han bidro med sang og tekst på to spor. En viss Void tok seg av bassen. Identiteten hans var ikke avslørt på Metal Archives, og han var kun kreditert for å spille på dette ene albumet, i tillegg til å være en del av livebesetningen til Nidingr. Trommeslager John Vooren ble med i DHG allerede i 2009 og var medlem frem til 2018.
A Umbra Omega var like forskjellig fra Supervillain Outcast som det albumet var fra 666 International, og som sistnevnte igjen var fra Monumental Possession. I likhet med mange av kollegene i den norske tungindustrien var de aldri redde for å hente inn impulser fra fjern og nær, gjerne også langt utenfor metalens begrensninger. Denne gangen hadde de laget et progressivt mesterverk, som fortsatt var godt forankret i black metal. Etter en kort innledning fulgte fem lange låter, som strakte seg fra 11 til 15 minutter. Det var en voldsom dose, og det hjalp ikke akkurat på tilgjengeligheten at musikken var kompleks og innestengt i seg selv. Alle låtene var nærmest å regne som suiter, med forskjellige partier der atmosfære og tempo varierte kraftig underveis. Musikken var ikke særlig melodiøs, men kvernet og dronet seg fremover. Tungt tilgjengelig altså, men samtidig tiltrekkende og vanedannende. Hver lytting avslørte nye detaljer. Her var det rett og slett for mye å ta inn i løpet av noen få gjennomkjøringer; tålmodighet var en tvingende nødvendighet for å trenge inn i bandets mørke, lumre og dypt alvorlige verden. A Umbra Omega var manisk, hissig, melankolsk, forrykt og sjelfull, på én og samme tid.
Sangen varierte mellom det rene, det kvlte og det rett ut absurde, mens musikken vaklet mellom lange, progressive flater av nesten-ambient bliss, hamrende black metal, Current 93-luktende folkehypnose, elektronisk musikk, jazz og klassisk pianomusikk. Alt fløt sammen til en helhet uten at det var påklistret eller konstruert. Det var en bragd. Om man ville smake før et eventuelt helt måltid, var den 15 minutter lange Aphelion Void et godt sted å begynne. Den startet med ren black metal, før hele stasen ramlet sammen og gitarer, saksofon og forrykt vokal sendte lytteren «dit». Deretter fulgte omveier innom de fleste av de ovennevnte sjangrene. Puh! Det var hardt og krevende, men først og fremst gøy og fengslende. A Umbra Omega var et overskuddsprosjekt av de sjeldne, så fullt av musikalsk energi og gode ideer at det tok pusten fra en.
Rating: 9/10
