The Cramps – Big Beat From Badsville (Epitaph cd, 1997)
1) Cramp Stomp; 2) God Monster; 3) It Thing Hard-On; 4) Like a Bad Girl Should; 5) Sheena’s in a Goth Gang; 6) Queen of Pain; 7) Monkey With Your Tail; 8) Devil Behind That Bush; 9) Super Goo; 10) Hypno Sex Ray; 11) Burn She-Devil, Burn; 12) Wet Nightmare; 13) Badass Bug; 14) Haulass Hyena
The Cramps holdt det gående i sin lille krok av semiundergrunnen. Midt på nittitallet ble de også omfavnet av den kommersielle enden av populærkulturen. I 1994 opptrådte de på det populære TV-programmet Late Night With Conan O’Brien, og i 1995 var de faktisk med i en episode av TV-serien Beverly Hills, 90210. De signerte også platekontrakt med Epitaph Records, selskapet Brett Gurewitz stiftet i 1980, opprinnelig for å gi ut plater med sitt eget band, Bad Religion. Epitaph oppnådde med årene stor kommersiell suksess og etablerte flere datterselskaper som også ga ut andre typer musikk enn punk ala Bad Religion.
Oppmerksomheten og platekontrakten forandret ikke en tøddel på The Cramps. De drev med sitt, slik de alltid hadde gjort. Big Beat From Badsville var en ny dose rock & roll, rockabilly og garasjerock, med tekster om sex, monstre, tvilsomme kvinner og mer sex. Omslaget viste Ivy i «inspirert» undertøy mot en blodrød bakgrunn, med en kniv i hånden og gitar og trommer bak seg. Det ble aldri subtilt, men de var morsomme og en sjanger for seg på sitt skrudde vis.
I likhet med Flamejob spilte de inn den nye platen i Earle Mankeys studio i Thousand Oaks i California, med samme besetning som sist. De produserte som vanlig selv. Denne gangen komponerte Lux og Ivy alle sangene. Det var første gang de ga ut et album uten coverlåter. Dessverre var det ikke sitt sterkeste låtmateriale de hadde kommet opp med. Det var for så vidt ingen blundere, men sanger som Devil Behind That Bush, Cramp Stomp, Sheena’s In A Goth Gang (som må ha vært en hyllest til Ramones), Bad Ass Bug og Haulass Hyena ble aldri mer enn gjennomsnittlige. Så var det også sterke saker å finne, som den saftige God Monster, grisevisa Like A Bad Girl Should og ikke minst Queen Of Pain, som alle holdt klassisk nivå.
Det var likevel omstendigheter som gjorde at Big Beat From Badsville landet på den rette siden av «må ha»-streken for fansen. For det første var platen stilmessig veldig helhetlig. Bluesinnslagene var kastet på båten til fordel for en plate med bare rock & roll og rockabilly. Det ga platen energi, med full spiker fra start til mål. Noe av B-filmfinessen ble ofret på energiens alter, men det fjernet det småslitne draget som plaget de to forgjengerne. I tillegg låt det aldeles fortreffelig. Lyden av The Cramps var rå og rett i trynet denne gangen, samtidig som lydbildet var definert og tungt. Poison Ivy satset aldri på å bli en virtuos, men det var få eller ingen i hennes generasjon som kunne pumpe ut rock & roll-riff som henne. Hun var heller ikke redd for å la feedbacken ule, og denne gangen tok hun også i bruk theremin. Hun behandlet det spesielle instrumentet på samme vis som gitarene, med mishandling på beste nivå. Det ulte og grein! Lux hang godt med og hadde fortsatt pust til å ri de ramme riffene og låtene. Han virket inspirert, til tross for det litt magre låtmaterialet.
Rating: 7/10
