The Fall – The Unutterable (Eagle cd, 2000)

1) Cyber Insekt; 2) Two Librans; 3) W.B.; 4) Sons of Temperance; 5) Dr Bucks’ Letter; 6) Hot Runes; 7) Way Round; 8) Octo Realm/Ketamine Sun; 9) Serum; 10) Unutterable; 11) Pumpkin Soup and Mashed Potatoes; 12) Hands Up Billy; 13) Midwatch 1953; 14) Devolute; 15) Das Katerer

Det gikk «hele» 18 måneder mellom The Marshall Suite og The Unutterable, The Falls første album i det nye årtusenet. I mellomtiden ble det gitt ut et konsertopptak fra 1977. Live 1977 inneholdt noen av de første konsertopptakene av bandet. Den usedvanlig dårlige opptakskvaliteten gjorde at man måtte være veldig interessert i The Fall for å få noe som helst utbytte av rabalderet. For de av oss som var nettopp det, ga platen et morsomt innblikk i deres aller tidligste periode. De hadde allerede da den halseløse kombinasjonen av rockabilly, punk og postpunk på plass, bak en ilter og ungdommelig energisk Mark E. Smith.

Spolte man frem 23 år, var det klart for det «vanskelige» 21. albumet. Det viste seg ikke å være særlig vanskelig, for The Unutterable fikk strålende mottakelse av kritikerne, selv om den kommersielle suksessen uteble. Flere trakk frem at platen var en videreføring og foredling av den utmerkede forgjengeren The Marshall Suite. Smith hadde ryddet opp i sine personlige problemer og fremstod på tå hev og i godt humør. Bandet bestod av de samme musikerne som sist, og Smiths gamle venn og samarbeidspartner Grant Showbiz var tilbake i produsentstolen, sammen med MES selv.

The Unutterable inneholdt mye av den samme elektroniske rocken som The Marshall Suite, men var mer konsis og enda bedre enn den vellykkede forgjengeren. Det var et nådeløst, uvørent og humørfylt driv over de aller fleste av de 15 låtene, og MES sang bedre og var mindre grettent innestengt enn på lenge. For første gang på mange år var det ingen coverlåter på et The Fall-album, noe som tydet på at det var jobbet godt med nytt, eget materiale.

Platen åpnet i toppklasse med Cyber Insekt, hvor rytmen fra The Sweets glamklassiker The Ballroom Blitz ble badet i elektroniske inn- og utfall som sendte tankene til Jamaica og dub. Kazuko Hohki fra Frank Chickens bidro med mystisk vokal i en låt som hadde tålt mer enn sine tilmålte tre minutter. Hvordan Smith kom frem til en tekst om Oprah Winfrey som studerte bier i Tsjetsjenia, vites ikke, men den passet som hånd i hanske til rockabillydrivet i Two Librans. Den synthmarinerte og slentrende W.B. handlet naturligvis om William Blake. Den fløt over i synthpunk i Sons Of Temperance, som var nok et bevis på en revitalisert Smith.

De fleste av de påfølgende sangene holdt nivået oppe, selv om det korte, rotete tittelsporet og den humoristiske oden til Smiths favorittretter i Pumpkin Soup And Mashed Potatoes ikke bidro med all verden. Den knitrende Dr Buck’s Letter var derimot en sann svir av en rullende, mørk ode. Om teksten var et brev til Charles Bukowski, dreide seg om en AA-håndbok eller handlet om noe helt annet, vites ikke. Men det var jo noe av sjarmen. Way Round, Hot Runes og Das Katerer var alle kule eksempler på The Falls evne til å kombinere elektronika og postrock, mens skakke Octo Realm/Ketamine Sun var en slags ballade med hiphoprytmer, vagt basert på Lou Reeds Kill Your Sons, selv om det knapt var hørbart. Midtveis var det lagt inn et skurrende opptak av Smith som rablet i det fjerne.

The Fall var fortsatt sitt sære, egenrådige jeg.

Rating: 8,5/10