The Cramps – Flamejob (Creation cd, 1994)
1) Mean Machine; 2) Ultra Twist!; 3) Let’s Get Fucked Up; 4) Nest of the Cuckoo Bird; 5) I’m Customized; 6) Sado County Auto Show; 7) Naked Girl Falling Down the Stairs; 8) How Come You Do Me?; 9) Inside Out and Upside Down (With You); 10) Trapped Love; 11) Swing the Big Eyed Rabbit; 12) Strange Love; 13) Blues, Blues, Blues; 14) Sinners; 15) Route 66 (Get Your Kicks On)
Jim Sclavunos’ opphold i The Cramps ble av det kortere slaget. Han spilte kun på ett studioalbum. Da det var klart for Flamejob i 1994, var han erstattet av en viss Harry Misenheimer, som gikk under det fenomenalt kørka artistnavnet Harry Drumdini. Drumdini hadde spilt i diverse obskure punkband, og fant seg godt til rette på trommestolen i The Cramps. Der ble han sittende gjennom de tre siste studioalbumene, før det hele var over. Så kunne man gjerne spørre seg om det på dette tidspunktet i karrieren spilte noen som helst rolle hvem som satt bak trommene eller spilte bass, for den saks skyld. The Cramps var fullt og helt Lux og Poison Ivys visjon, og de to satte sitt preg på alt fra lydbildet til valget av coverlåter. Deres røde tråd strakk seg helt tilbake til starten i 1976.
Det er sjelden noe stort poeng å trekke frem plateomslag ved anmeldelser, men denne gangen var det ikke til å unngå. Flamejob hadde et av rockehistoriens kuleste omslag. Mot en flammende bakgrunn satt Ivy på en stol i skinndress og sveisebriller, med bølgende rødt hår og sveiseapparat. Dette var en dame du definitivt ikke ville komme på kant med. Omslaget var frekt, sexy, farlig, absurd og morsomt på én gang. Med andre ord fanget det alt The Cramps var.
Bandet spilte som vanlig inn den nye platen i California, nærmere bestemt i studioet til Earle Mankey, i Thousand Oaks. Mankey var også tekniker på innspillingene. Han hadde masse erfaring og hadde jobbet med mange, fra Sparks og The Beach Boys til The Dickies, The Three O’Clock, Concrete Blonde og The Long Ryders. Ivy produserte som vanlig, og resultatet ble et typisk Cramps-album. Det begynte å bli en stund siden de hadde overrasket noen, med den økte blueskvotienten på Look Mom No Head som et lite unntak. Bluesen var fortsatt til stede på Flamejob, særlig mot slutten av albumet. Men for det meste dreide det seg om den faste miksen av klassisk rock & roll, rockabilly og surf, marinert i garasjerock og alskens B-kultur.
Flamejob bød som vanlig på låter skrevet av Lux og Ivy og låter de to hadde plukket opp andre steder. Heller ikke denne gangen var det enkelt å skille det ene fra det andre. De to hadde en unik forståelse for eldre amerikansk rock og pop. De åpnet med sju egne låter på rappen, med andre ord hele første side på LP-utgaven. Her skilte den mørke Mean Machine seg ut med en grumsete Lux-vokal, sammen med den punkmarinerte Let’s Get Fucked Up og den aller beste av dem, garasjestomperen Nest Of The Cuckoo Bird. Flere av de andre originallåtene holdt seg mer på det jevne og lignet ting de hadde gjort bedre før.
De gjorde jazzstandarden How Come You Do Me Like You Do? fra 1924, skrevet av Gene Austin og Roy Bergere, om til herlig rockabilly. Det samme gjorde de med Keith Courvales Trapped Love fra 1958. Strange Love, Blues, blues, blues, Sinners og Route 66 (Get Your Kicks On) var også coverlåter og lå på rekke mot slutten av platen. Alle var farget blå, uten at det ble traurig «hvit» blues av den grunn. Særlig Sinners og standardlåten Route 66 luktet av fare og lyssky affærer.
Flamejob var en helt ok plate fra The Cramps og en trivelig stund for fansen. Nybegynnere i faget kunne med fordel begynne med en av de tre første studioplatene.
Rating: 7/10
