The Fall – The Marshall Suite (Artful cd, 1999)
1) Touch Sensitive; 2) F-‘Oldin’ Money; 3) Shake-Off; 4) Bound; 5) This Perfect Day; 6) (Jung Nev’s) Antidotes; 7) Inevitable; 8) Anecdotes+Antidotes in B#; 9) Early Life of Crying Marshall; 10) The Crying Marshal; 11) Birthday Song; 12) Mad. Men-Eng. Dog; 13) On My Own
På turneen som fulgte Levitate, gikk det meste over styr. Smith sparket hele bandet mens de turnerte i Irland, for så å ta hele gjengen tilbake noen dager senere. Da The Fall nådde New York, var det imidlertid full stopp. Smith endte opp med å slåss med flere av medlemmene på scenen, i full offentlighet. Det toppet seg senere på kvelden, da han ble arrestert etter bråk på hotellet der The Fall bodde. Da takket alle unntatt Julia Nagle for seg og dro hjem. Hun valgte å bli og hjalp til med å sette sammen et helt nytt The Fall. Smith forsvarte seg senere med at det var på tide å få inn yngre krefter til erstatning for de middelaldrende slappingene han hadde omgitt seg med. De trodde dessuten, ifølge Smith, at de var med i noe på størrelse med Oasis, og hadde forlangt å få være med på å bestemme saker og ting. Da var det nok for den egenrådige Smith.
Smith og Nagle klarte å samle et nytt, sterkt band, etter et par kjappe utskiftninger. Besetningen som spilte inn The Marshall Suite ved årsskiftet 1998–99, bestod, foruten Smith og Nagle, av Neville Wilding (gitar, kor), Adam Helal (bass) og Tom Head (trommer). Bassisten Karen Leatham var også involvert, men ble etter hvert erstattet av Helal.
The Marshall Suite nådde kun 84. plass i UK. Det var riktignok bedre enn 117. plassen til Levitate, men platen var likevel for en liten kommersiell fiasko å regne. Kunstnerisk var den imidlertid en suksess og bandets beste plate siden 1992. Den fortjente en plass ved siden av den sterke trilogien fra begynnelsen av tiåret, med Extricate, Shift-Work og Code: Selfish. Den nye vitaliteten og energien, og en Smith som rett og slett var inspirert, overrasket nok mange som hadde avskrevet mannen etter de kaotiske årene i forkant. I 1998 hadde han også gitt ut det merkelige soloalbumet The Post Nearly Man, der han leste tekster med innslag av elektroniske lydkulisser og feltopptak. Det hadde heller ikke gitt særlig grunn til å tro at han skulle finne tilbake til sitt gamle jeg, men mannen slo tilbake.
Ved første øyekast så de 13 låtene ut som et nytt lite kaos. Her var et par lydeksperimenter, tre coverlåter, en ny versjon av Everybody But Myself fra Levitate, nå under tittelen On My Own, og The Crying Marshal, en remiks av Real Life Of The Crying Marshal fra Smiths samarbeid med The Filthy Three. Likevel hang The Marshall Suite godt sammen og holdt høyt nivå hele veien. Musikken var full av elektroniske rytmer, som ble blandet med den sedvanlige miksen av postpunk og rockabilly, ispedd små doser hvitmannsfunk og glam. Smith produserte det hele sammen med en viss Steve Hitchcock, som ikke hadde all verden å vise til som produsent. De to klarte brasene likevel.
Glaminnflytelsen var tydeligst i det glimrende åpningssporet Touch Sensitive. Låten ble brukt i en reklame for Vauxhall Corsa som gikk jevnt og trutt på britisk fjernsyn. Smith kommenterte syrlig at ikke alle var Elton John, og at han trengte pengene. Uansett var det The Falls mest jublende låt på mange år. Den ble fulgt av en herlig versjon av den gamle rockabillylåten F-‘Oldin’ Money, som passet The Fall som hånd i hanske. Ikke minst passet teksten om en kar som forgjeves oppsøkte banken og sosialkontoret på jakt etter penger, godt inn i Smiths skildringer av elendigheten i Nord-England. Shake-Off og Bound holdt energien oppe, før en stilig og annerledes versjon av This Perfect Day, klassikeren til The Saints.
Etter de fem innledende låtene i teknorockstil bredte The Marshall Suite vingene ut i flere retninger. Inevitable og Early Life Of Crying Marshal var lydkulisser som bandt det hele sammen. (Jung Nev’s) Antidotes var skjebnetung big beat på vranga, et herlig avantgardistisk mareritt som holdt forbindelsen til Levitate åpen. Anecdotes + Antidotes In B# var vridd postpunkfunk, og med The Crying Marshal bar det tilbake til den vanskelige teknorocken. Birthday Song var en av The Falls få virkelig vakre ballader. Smith må ha syntes at den var på grensen til å bli for pen, for han ødela idyllen med det håpløse kaoset i Mad.Men-Eng.Dog. Helt til slutt kom On My Own, drevet frem av et piano i italo-disco-stil.
Planen var at The Marshall Suite skulle bli et konseptalbum der Marshallfiguren skulle være et bilde på Smiths eget liv. Det ble det aldri noe av, men et vellykket album ble det uansett.
Rating: 8/10
