KBC Band – KBC Band (Arista LP, 1986)
1) Mariel; 2) It’s Not You, It’s Not Me; 3) Hold Me; 4) America; 5) No More Heartaches; 6) Wrecking Crew; 7) When Love Comes; 8) Dream Motorcycle; 9) Sayonara
De opprinnelige medlemmene i Jefferson Airplane hadde en forbløffende evne til å samarbeide på kryss og tvers opp gjennom årene, lenge etter at Airplane hadde vært på sitt siste tokt i 1973–74. Det betydde vel at de hadde et rimelig avklart forhold til hverandre, og ikke minst at de respekterte dynamikken seg imellom. Dermed var det ikke så overraskende at Paul Kantner, Marty Balin og Jack Casady fant sammen igjen midt på åttitallet. Det eneste oppsiktsvekkende var at Jorma Kaukonen ikke dukket opp. At Grace Slick ikke var med, var mer naturlig. Hun og Kantner hadde hatt et bittert brudd da han forlot Jefferson Starship. Dessuten hadde hun stor suksess med Starship på denne tiden. At de tre karene ikke brukte navnet Jefferson Airplane, skyldtes sikkert avtalen mellom Kantner og de andre om at navnet bare kunne brukes dersom alle de fem opprinnelige medlemmene var med. Det skjedde først i 1989, med Jefferson Airplanes enslige comebackalbum.
Verken Balin eller Casady hadde hatt særlig suksess så langt på åttitallet. Balin hadde gitt ut to soloalbum, ett i 1981 og ett i 1983. Det første solgte brukbart, mye takket være singelen Hearts, som nådde topp ti i USA. Det andre albumet var det imidlertid få som brydde seg om, og salget var dårlig. Jack Casady hadde forsøkt seg i SVT, som ga ut et oversett album med powerpop og new wave i 1981. En mislykket gjenforening med Hot Tuna i 1984 hjalp sikkert heller ikke på humøret.
Trioen hadde med seg Mark Aguilar (gitar, kor), Keith Crossan (saksofon, kor), Tim Gorman (tangenter, kor) og Darrell Verdusco (trommer, kor). Det var med andre ord en stor besetning, slik Kantner gjerne ville ha det. De tre hovedpersonene var seg selv like. Balin hadde sin innsmigrende stemme i behold, Casady var fortsatt en formidabel bassist, og Kantner var Kantner, med frøene til opprør og samfunnskritikk i seg fortsatt. Men selv om de var seg selv, hadde de ikke all verden av substans å by KBC Bands eneste album. Platen inneholdt AOR med en tidstypisk hard, digital produksjon og et lydbilde bare en mor kunne elske. Låtmaterialet var heller ikke all verden. Flere av sangene var åpenbare forsøk på å skrive hits. Det var det naturligvis ingenting i veien med, men da måtte de komme opp med bedre saker enn bløte forsøk som Mariel, Sayonara og It’s Not You, It’s Not Me.
Det mest interessante ved platen var at Balin og Kantner hadde komponert tre sanger sammen. Best av de tre var den lange America, som rettet en typisk og høyst betimelig kritikk mot USAs krigføring i Vietnam og andre steder, og mot utviklingen under Reagan. Den ble formidlet til massene via en tidsriktig video, der bilder av bandet som spilte ved The Joshua Tree, ble klippet sammen med bilder fra «The Land Of The Not So Free». America ble beholdningen på et velment album som ble trukket ned av en datert produksjon og ujevnt låtmateriale.
Rating: 6/10
