The Fall – Levitate (Artful cd, 1997)
1) Ten Houses of Eve; 2) Masquerade; 3) Hurricane Edward; 4) I’m a Mummy; 5) The Quartet of Doc Shanley; 6) Jap Kid; 7) 4½ Inch; 8) Spencer Must Die; 9) Jungle Rock; 10) Ol’ Gang; 11) Tragic Days; 12) I Come and Stand at Your Door; 13) Levitat3; 14) Everybody But Myself
Om The Light User Syndrome var platen som ble laget mens Mark E. Smiths fest på puben var på sin absolutte, nihilistiske topp, var Levitate dokumentasjonen av sammenbruddet som fulgte. Det var bekmørkt og kaotisk, med en mann i sentrum som hadde nervetrådene utenpå kroppen og hylte mot månen, innrammet av sin egen galskap. Levitate var det mest rotete og hysteriske The Fall-albumet av alle 19 som hadde kommet så langt. Omslaget, et dosete kunstverk som viste en mann med hette og hendene strakt ut foran seg, i usunne røde og grå farger, stod godt til innholdet.
I 1996 samarbeidet Smith med elektronikaduoen D.O.S.E. på singelen Plug Myself In. Det førte til at det ble bestemt at duoen, Keir Stewart og Simon Spencer, skulle produsere det neste The Fall-albumet. De satte i gang, men det skar seg allerede etter en uke, etter sigende på grunn av en krangel om betaling. Stewart og Spencer tok med seg det innspilte materialet og forlot studioet. Dermed måtte The Fall begynne på nytt, denne gangen med Smith selv som produsent. Smith hadde store problemer med finansene på dette tidspunktet. Bandet hadde fått en skatteregning på flere millioner etter mange år med rot i regnskapene. Problemene stoppet ikke med flyktende produsenter og manglende midler. Trommeslager Simon Wolstencroft takket for seg under innspillingene. Han ble erstattet av Karl Burns, som nok en gang, motvillig, tok på seg trommejobben, etter å ha fått sparken etter The Light User Syndrome.
Steve Hanley og tidligere Craig Scanlon hadde vært de viktigste instrumentalistene i The Fall, på henholdsvis bass og gitar, og Hanley holdt rabaldret sammen på et vis denne gangen også. Både Wolstencroft og Burns visste dessuten hvordan de skulle holde rytmene under Smith gående. Den store heltinnen på Levitate var likevel Julia Nagle. Hun stod for arrangementene, spilte tangenter og gitar og tok seg av programmering. I tillegg komponerte hun fem av låtene sammen med Smith. De fikk også hjelp på gitar av kunstneren Tommy Crooks, samme mann som laget omslaget.
Levitate var dominert av elektroniske instrumenter, i samspill med en ekte rytmeseksjon og gitarer. Smith var mer slentrende og uforståelig enn noen gang og stemmen hans fungerte mer som et instrument enn som en tradisjonell sanger med forståelige tekster. Det var spor av drum & bass i åpningssporet Ten Houses of Eve, og i den flotte Masquerade kombinerte Nagle danserytmer med akustiske gitarer og Hanleys blybass. I Hurricane Edward, The Quartet Of Doc Shanley og 4 ½ Inch dryppet det inn små mengder industrirock. Sistnevnte tittel var da også et spark til Nine Inch Nails. Alle tre var usammenhengende og drøye, men ikke uten energi og kraft. Nettopp den fandenivoldske, syke energien og drøye innstillingen løftet Levitate opp av søla og til noe det var underholdende å lytte til, selv om det var lydsporet til en mann som falt fra hverandre mentalt og fysisk. Det var likevel langt mellom låter som isolert sett hevdet seg i The Fall-kanonen, med unntak av Masquerade og tittelsporet.
Smith var som vanlig en kløpper til å velge coverlåter. Denne gangen tok han for seg Hank Mizells obskure rockabilly Jungle Rock, som overraskende hadde blitt en hit i Storbritannia i 1976. I The Falls hender ble den et marerittaktig møte mellom Prodigy og sørstatsrockabilly i et alternativt, livsfarlig univers. Tullelåten I’m A Mummy ble opprinnelig gjort av Bob McFadden og Dor, alias Rod McKuen, av alle mennesker, tilbake i 1959. I The Falls hender ble den til lystig rockabilly og kunne ha vært et vraket spor fra innspillingen av Perverted By Language. De gjorde også to versjoner av I Come And Stand At Every Door, med tekst basert på et dikt av Nazım Hikmet og melodi hentet fra en tradisjonsvise. Fra før var den mest kjent i The Byrds’ versjon. The Fall gjorde ikke skam på den klassiske balladen, og både instrumentalversjonen Jap Kid og den «ordinære» versjonen var deilige vannhull i en vanskelig Levitate-verden.
Rating: 7/10
